Skipet M/S Bajamar var en del av flåten til Nortraship under Andre verdenskrig. Foto: Ukjent fotograf/Norsk teknisk museum (CC BY NC SA 3.0).
Endelig etter 77 år etter at den 2. verdenskrig blei avsluttet, så får krigsseilerne og disse tapre sjøfolka som seilte i disse livsviktige konvoiene som gikk over Atlanteren, fra New York og Halifax, og til Liverpool, sin hyllest. Nei noe til lystseilaser var det så aldeles ikke, der tusenvis av sjøfolk omkom under en krig der det ikke vistes den minste nåde. Mange av skipene ble torpedert og gikk til bunns, der kun de mest heldige klarte å komme seg opp i en livbåt eller på ei flåte. Her forleden gikk jeg bort på Aurora Kino her i Narvik for å se filmen «Krigsseileren» – og for å se om hvordan de norske sjøfolka ble behandlet etter krigen. Og under statsminister Einar Gerhardsens ledelse, som var en slik skammelig behandling av disse hedersfolka, noe som vil bli stående som en norsk skamplett til evig tid.
Ja jeg har hatt den ære og møtt en del av disse folka som ikke lenger er blant oss. Og disse folka, de imponerte meg stort. En helt spesiell mennesketype som dessverre ikke lenger finnes. Mange av dem var med på å stifte organisasjonen Folkebevegelsen Mot Innvandring (FMI) på 1980-tallet. For som en av disse sa til meg, så ville han aldri gjort det han gjorde under krigen, dersom han da visste hvordan Norge i ettertid ville se ut. Og hvor de fremmede strømmer inn i landet og får alt de peker på. Da betydde ikke pengene noe som helst for staten, der disse asylsøkerne hadde rettigheter som disse gamle krigsseilerne ikke kom i nærheten av. Og det var da jeg bestemte meg for å bli medlem av FMI!
Disse stolte hedersfolka, som hadde ofret så mye, de fikk på sine gamle dager erfare hvordan disse utenlandske inntrengerne, ja disse såkalte asylsøkere og flyktninger ble stilt i første rekke og ble dullet med av våre svikefulle og lite ærefulle myndigheter og politikere i Arbeiderpartiet.
Når man sammenlignet hvordan krigsseilerne hadde blitt sett ned på, ja som utskudd, og som ble ekstra hardt straffet, så forstår jeg godt deres bitterhet og forakten overfor Arbeiderpartiet. Svært mange av disse krigsseilerne led av posttraumatisk stress, eller på godt norsk; mareritt og angst etter flere torpederinger, forlis og annet helvete de gikk igjennom. Fra helsevesenet fikk de heller ingen hjelp. De medisinerte seg sjøl på alkohol og tobakk. Og når de ikke lenger klarte å ta hånd om seg sjøl, da kom politiet, der de bruke løsgjengerloven for å fengsle disse hedersfolka som var uten advokathjelp som kunne forsvare dem.
Så ble det 18 måneders straffarbeid i fengsel på Jæren. Slik lønnet Norge sine tapre krigsseilere som berget hele Europa fra nazistene! Er det å vente at man blir oppgitt, forbannet og kjenner hatet boble innvendig, når man tenker på den skammelige behandlingen de fikk av våre såkalte myndigheter?
Og kom ikke her å si at jeg setter svake grupper opp mot hverandre. For disse frekke arrogante muslimske inntrengerne, ja som tok seg ulovlig inn i landet på falske turistvisum, de kom bare knapt 20 år etter at nazistene var kastet på dør. Og de var aldeles ingen svak gruppe, men frekke og freidige i forhold til disse saktmodige, beskjedne og ødelagte krigsseilerne som ble sett på som et problem og en pariakaste. Ja, jeg har bare lyst å gråte mine modige tårer når jeg tenker på den skjebnen våre egne fikk, i forhold til dette pakket som ble bukket inn på 1960- og 70-tallet. Kjeltringer som ikke påførte oss annet enn ondskap, splittelse, kriminalitet og økonomisk ruin.
Møtte også på flere av disse gamle krigsseilerne da jeg sjøl dro til sjøs tidlig på 1960-tallet. Ja, jeg fikk en kolossal respekt for disse tøffe karene. Dette var folk som var skadet på kropp og sjel, som hadde gjennomgått ting som de helst ikke ville snakke om. Men når de hadde drukket og var fulle, da kunne de lette litt på trykket og fortelle til oss unggutter hvordan de hadde hatt det i sine verste stunder der ute i Atlanterhavet. Og hvor de tyske ubåtene jaktet på disse norske skipene dag og natt. Og hvor en torpedo kunne trenge gjennom skutesida når som helst, og hvor døden var et faktum.
Ja, norske skip som fraktet livsviktige varer, mennesker, flybensin, olje og ammunisjon for de allierte styrkene under disse fem krigsårene, de var konstant under angrep fra ubåter og bombefly. De fleste som jobbet som mannskap på disse skipene, de var ikke soldater, men vanlige matroser, motormenn, maskingutter, kokker, messegutter, maskinister og styrmenn. Dette var folk som hadde blitt beordret til å seile videre, etter at Norge var hærtatt at tyskerne i 1940. Og der regjeringen som satt i London hadde tatt kontrollen, hvor Nortraship var organiserte det hele.
Undertegnede har et nokså godt minne, og jeg glemmer aldri en uttalelse fra tidligere Forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen som var med i Jens Stoltenbergs regjering fra september 2012 og til hun gikk av etter stortingsvalget i 2013. Hun ble intervjuet av NRK da hun skulle til Risør for å avduke et minnesmerke for krigsseilerne som var satt opp der i byen. Hun ble da spurt av denne reporteren, om Ap endelig skulle be de få gjenlevende krigsseilerne om forlatelse for statens skammelig oppførsel? Ja endelig å ta disse gamle krigsseilerne i neven og komme med det de aldri hatt hørt. Nei sa hun, noe unnskyldning vil de ikke få, men vi skal beklage dette som dessverre skjedde med dem. Men vi vil ikke be om forlatelse! Ja, var ikke det typisk for Ap sin arroganse og skammelige oppførsel overfor disse hedersfolka? Ja endelig slapp hun katta ut av sekken, der Ap nok en gang viste hvilke råttent parti de var den gangen og likeså 68 år etter frigjøringen!
Men jeg gir ikke mange sure sild for denne organisasjonen. Og det gjorde heller ikke disse sjøfolka og ikke minst deres familier som måtte lide under disse årene, en skamplett av dimensjoner, hvor ikke ei krone ble gitt til koner og barn som gikk her i Norge og ventet og nesten ikke fikk livstegn om hvordan det gikk med sine ektemenn. Ja som de ikke visste om de ville se igjen. Nei, de fikk verken medisinsk hjelp eller økonomisk oppreisning, men måtte klare seg aleine med litt hjelp fra venner og familie.
Og dersom disse sjøfolka, som bare var blitt dratt inn i denne krigen, mot egen vilje, ja dersom de grunnet sykdom, nerver, angst og redsel bare hoppet av i ei havn og deserterte, da ville de bli svartelistet og slite hardt med å få seg en ny jobb når denne krigen endelig var over.
Ja denne filmen var en sterk, medrivende og dypt menneskelig historie om vanlige sjøfolk, krigsseilere av Guds ære, og som ble spilt av dyktige og solide skuespillere. En heltehistorie om de forbigåtte heltene, helter som ble så til de grader dårlig og slett behandlet av ei Ap-regjering som viste dem fingeren, som stjal deres penger, som lot dem gå til grunne i alkohol og fyll. Der de kom tilbake til et land i 1945 som var i gledesrus over at nazistene var slått og borte fra landet. Men disse tapre sjøfolka, de ble hundset, forfulgt av politiet og satt i fengsel. De var blakke og de var sjuke, de sov i portrom i Oslo, og nede på havna, under presenninger med avispapir som hodepute, noe som burde kommet bedre fram i filmen.
En ting er sikkert; den norske krigshistoria om de tapre krigsseilerne, det skulle helst ikke snakkes om. Noe jeg aldri forsto. Men det var vel den dårlige samvittigheten som lå bak? De visste hva disse sjøfolka hadde gjennomgått og de visste veldig godt hvilke traumer og skader på sjela disse sjøfolka sleit med. Og derfor la de lokk på det hele, der de ikke engang var villig til å be disse hedersfolka om unnskyldning, noe de ikke enda har fått fra offisielt hold.
Men vi husker jo disse postkortene som en del av disse jyplingene i AUF sendte ut til slike gamle krigsseilere. Gamle sjøfolk og krigsseilere som var med å stifte FMI. Og der var Trond Giske som da var leder av AUF, var en av de verste. Han beit seg ikke i leppa for å kalle disse krigsseilerne for nazister og rasister og det som verre var. En frekkhet uten like som bare kan komme fra Ap-folk. Sjøl ble han satt på potta av denne muslimske innvandreren fra Pakistan, Hadia Tadjik, der hun sammen med jesuitten Gahr Støre klarte å få Giske ned fra tronen. Så Giske fikk jo sjøl erfare hva FMI hadde advart mot. Og der han fikk et tydelig signal om at disse fremmede ikke er kommet som våre venner.
Og en ting bør Trond Giske og alle andre Ap-folk ALDRI glemme; at uten den norske handelsflåten og våre krigsseilere, så hadde både han og resten av den norske befolkning snakket tysk i dag. Det er ikke jeg som sier det, men på slutten av filmen kom det fram på rulleteksten (som var med så altfor små bokstaver) der den britiske admiralen Gerhard Dickens allerede i 1941 hadde uttalt, at hadde det ikke vært for den norske handelsflåten, så kunne England like gjerne bedt Hitler om hans betingelser og kapitulert. Og ved krigens slutt uttalte også Winston Churchill at innsatsen til de norske sjøfolka kunne sammenlignes med en million soldater!
Derfor er det en hån og en skam at disse hedersfolka ble så forferdelig behandlet av sine egne, der man nesten skulle tro at de var på Hitlers side?
Jeg takker filmens regissør Gunnar Vikene for et formidabelt arbeid og som endelig får fram sannheten om krigsseilerne. Men da jeg forlot kinosalen, da hadde jeg likevel en liten merkelig følelse av at fortsatt var det ting som trolig skulle holdes hemmelig. Filmen kostet jo 100 millioner å spille inn, og staten var den største bidragsyter. Og derfor tror jeg også at de hadde hatt en finger med i regien. Ja der enkelte ting om krigsseilernes elendige behandling ikke tåler lys, der de ble frastjålet sine penger og aldri fikk den heder de hadde fortjent. Og for alltid vil henge som en evig skam over denne nasjonen!
Amund Garfors
Styremedlem Demokratene Nordland
Inge Brekke, krigsseiler fra Hareid skrev en artikkel i lokalavisa Vestposten og som ble gjengitt i Nordmannen nr. 2 1996, der han på det sterkeste tok avstand fra påstandene om å sidestille dagens asylsøkere med de som reiste over til England og Sverige under krigen. Han skrev der at alle utgifter til Milorg. og Forsvaret ble betalt av midler som norske sjøfolk seilte inn under krigen. Han påpekte også at kunne han og andre sett inn i framtiden og sett hva som ventet krigsseilerne etter krigen, av hån og bagatellisering av det de gjorde, hadde han heller vurdert å leve under den nazistiske jernhæl.
Oppfordring til alle våre lesere:
Gjennom vår direkte kontakt med medlemmer og ikke medlemmer vet vi at flere ønsker å skrive en artikkel, men kvier seg for represalier fra familie, venner og studie- eller arbeidsgiver.
Hvis du har et tema som du mener vi bør fokusere på, send oss noen setninger eller stikkord, event. med kildehenvisninger.
Dette kan du selvsagt gjøre anonymt. FMI garanterer 100 % diskresjon.
Vi kan publisere artikkelen/artikler enten under et pseudonym eller som nettredaksjonen.
Kontakt:
