header

Foto over: Wikipedia.org,

norway 1402729 1920

Bilde: fra Pixabay.com

Vi arbeider for en lovgivning og en praksis som sikrer at Norge forblir en enhetlig nasjonal stat med basis i vår norske og kristne kulturarv og folkets historiske fellesskap.

Folkebevegelsen Mot Innvandring er en tverrpolitisk opplysningsorganisasjon som arbeider for å stoppe den fremmedkulturelle masseinnvandring til Norge.

Les mer om organisasjonen

Gi et bidrag til FMI, kontonr.: 0530.40.68169.

Vipps 43995

Den offisielle Twitter-kontoen til FMI: https://twitter.com/FMInnvandring

FMI på Mewe.com

NOUTroen på at Norge kan fortsette med høy innvandring uten at det får store skadevirkninger, er ren ønsketenkning.

I NOU 2017: 2 ”Integrasjon og tillit. Langsiktige konsekvenser av høy innvandring” avgitt 1. februar 2017 har Brochman-utvalget vurdert både økonomiske og sosiale konsekvenser.

1
De økonomiske virkningene er nå utdypet i SSBs Rapport 2017/31 ”Betydningen for demografi og makroøkonomi av innvandring mot 2100”, publisert 1. november.

Byrået bygger her på sin befolkningsfremskrivning for perioden 2016 – 2100 og velger M-alternativet (Hovedalternativet) som et realistisk anslag på inn- og utvandring i perioden.

Bruttoinnvandringen ligger på mellom 60 000 og 70 000 personer i de fleste årene. Nettoinnvandringen utgjør mellom 25 000 og 28 000 fra 2020, noe lavere i årene forut.

Innvandrerne er fordelt på landgrupper: R 1 = Vest-Europa, USA, Canada, Australia og New Zealand. R 2 = østeuropeiske EU-land. R 3 = Asia, Afrika, Latin-Amerika, Øst-Europa utenfor EU, Oseania utenom Australia og New Zealand.

Antall R 3- innvandrere ventes å falle de nærmeste årene, fra ca. 37 000 i 2016 til ca. 28 000, men deretter å øke jevnt til vel 42 000 i 2070 og i resten av perioden. Det ventes fallende innvandring fra østeuropeiske EU-land. Dette fører til at innvandrere fra R 3-land (for det meste Afrika og Asia) vil øke sin andel av den samlede bruttoinnvandringen fra vel 50 prosent i dag til 60 prosent rundt 2060, hvoretter andelen endres lite. Regnet av nettoinnvandringen blir andelen enda høyere.

Som følge av innvandringen vil folkemengden i dette scenariet øke fra dagens 5,3 mill. til 8,5 mill. like etter 2100. Uten innvandring etter 2015 blir beregnet folketall 4,3 mill. Etterfølgende innvandring gir altså en vekst på 4,2 mill., hvorav 1,6 mill. fra R 3-land. Innvandrerbefolkningen i 2100 vil i tillegg bestå av 200 000 personer som enten innvandret før 2016 eller har foreldre som begge innvandret før dette. Øvrige etterkommer av disse er ikke tallfestet. Summen blir godt over 50 prosent av samlet befolkning.

Byrået har beregnet at inn- og utvandringen vil redusere den årlige realinntekten pr. innbygger med 47 000 2013-kroner i 2060 og 72 000 2013-kroner i 2100. Beregninger viser også en klar svekkelse av offentlige finanser.

2
Brochman-utvalget hadde i oppdrag å vurdere i hvilken grad fortsatt høy innvandring kan komme til å påvirke samhold og tillit i Norge. Viktige spørsmål er i hvilken utstrekning og hvordan innvandringen kan føre til større økonomisk, sosial, kulturell og verdimessig ulikhet, hvilken betydning dette vil kunne få for samfunnsutviklingen på sikt og for forholdet mellom ulike befolkningsgrupper. Utvalget skulle også drøfte hva som kan bidra til å redusere faren for polarisering og konflikt og styrke fellesskaps- og trygghetsfølelsen i befolkningen.

I en bred drøfting av disse problemene omtaler utvalget bl.a. befolkningens holdninger til innvandrere og innvandring: ”et klart flertall har positive holdninger til innvandrere”. Men det er ”undersøkelser som tyder på at innvandring som fenomen skaper en viss uro i den norske befolkningen”. TNS Gallup har foretatt spørreundersøkelse hvor de spurte skal velge de sakene (av 14 temaer) som bekymrer dem mest. I 2016 så 64 prosent innvandringen som en av de tre største utfordringene landet sto overfor.

Fra utvalgets oppsummering siteres: ”Utvalget legger til grunn at det er mulig å opprett-holde opplevelsen av tillit og samhold i det norske samfunnet, også under forhold med høy innvandring, men anerkjenner at dette kan være krevende. For å lykkes er to forhold avgjørende: Omfanget av innvandringen må være i samsvar med absorberings- kapasiteten i arbeidsliv og velferdssystem, og nykommerne må inkluderes på de sentrale arenaene i samfunnet. Det er også viktig at innvandrere og etterkommere tilegner seg de kulturelle forutsetningene for den norske samfunnskontrakten.”

Utvalget foreslår flere tiltak som skal gi bedre integrering og avslutter slik: ”Utvalget anbefaler følgelig å satse tungt på sosialisering, kvalifisering og inkludering gjennom det norske arbeids- og velferdssystemets viktigste institusjoner. I tillegg ønsker utvalget at myndighetene utvikler klare nasjonale retningslinjer når det gjelder krav til tilpasning på fellesarenaer som skole og arbeidsliv.”

Noen av utvalgsmedlemmene har særmerknader.

Asle Toje og Erling Holmøy ”vil i større grad enn teksten i kapittel 9.9 understreke individenes rett og plikt til å integrere seg i det eksisterende kulturfellesskap de har utvandret til. Det eksisterer en bred kritikk av multikulturalisme som samfunnsmodell, som viser at normaliseringen av ”å stå med ett bein i to kulturer” er aktivt integrasjonshemmende. Utvalgsmedlemmene mener at en større grad av aksept blant innvandrere for norsk kultur og norske verdier vil fremme integrasjon ved å bidra til å redusere graden av spenninger i det norske samfunnet.………”

Asle Toje ”betoner at kultur-variablene ikke er tilstrekkelig problematisert i kapittel 9. I dette svarer utvalget ikke på mandatet som nevner kultur hele tre ganger. Nasjonalstaten har tradisjonelt hatt som oppgave å bære fram en spesifikk kultur, den nasjonale. Rapportens framskrivinger tar utgangspunkt i at etniske nordmenn ikke vil komme i mindretall, noe som er interessant siden dette er en nødvendig konsekvens dersom dagens innvandringspolitikk videreføres. Rapporten simpelthen stipulerer at innvandringen vil avta, uten å forklare hvorfor eller hvordan. Insentivene i systemet godtgjør ikke antakelsen. Høy og permanent innvandring vil bli en akutt utfordring for norsk kultur, noe som alt manifesterer seg i stadige debatter om norsk kultur og symboler som oppleves som problematisk for innvandrere. ……….”

3
Norge er blant landene med høyest innvandring pr. innbygger. Innvandrerbefolkningen utgjør nå minst 900 000 personer og består av mange ulike etniske og religiøse minoritetsgrupper. Hvilke virkninger har migrasjonen hatt for disse menneskene, og hvilke virkninger har den fått for menneskene i majoritetsbefolkningen?

Av innvandrerbefolkningen har antakelig de fleste fått høyere materiell levestandard enn de ville ha oppnådd i opprinnelseslandet. Men arbeidsledighet og lav inntekt er hyppigere enn hos majoriteten, slik at en større andel lever i relativ fattigdom.

Noen innvandrere isolerer seg på grunn av språkproblemer eller av andre grunner. Savnet av familie, venner og det tilvante miljø gir dem ikke et godt liv i Norge.

En del innvandrere opplever diskriminering og rasisme. Noen er sterkt misfornøyd med barnevernsmyndighetene. Noen sender barna sine til hjemlandet for å gå på skole der, bant annet i frykt for at barna skal bli ”for norske”.

Mange kvinner og barn lever i familieforhold som fra norsk synspunkt er uakseptable: kroppslig avstraffelse, frihetsinnskrenkninger og flerkoneri. Særlig er muslimske jenter undergitt restriksjoner og kontroll.

I boken ”Skamløs” (Gyldendal 2017) skriver Amina Bile, Sofia N. Srour og Nancy Herz om slike restriksjoner og om negativ sosial kontroll. Mange er i krysspress mellom to kulturer og utsettes for overvåkning, trakassering og utstøtelse fra familie og miljøet. Noen barn opplever mot egen vilje å bli sendt til foreldrenes hjemland til ”kultur-rehabilitering” når de blir ”for vestlige”. Mange føler seg ikke hjemme noe sted. De er ”for norske” til å bli godtatt i foreldregenerasjonens miljø, men for lite ”norske” til å bli fullt integrert i majoritetssamfunnet. Her tegnes et bilde av generasjonsmotsetninger som vil bestå i lang tid: Ungdom som vil frigjøre seg fra foreldrenes kultur.

I boken ”Hvem snakker for oss? Muslimer i dagens Norge – hvem er de og hva mener de?” (Cappelen Damm 2017) legger Bushra Ishaq frem resultatene fra en spørreundersøkelse om hvordan muslimer i Norge ser på viktige spørsmål: kvinnesyn, menneskerettigheter, demokrati m.m. 16 prosent av dem som svarte, ønsket ikke ”å bli akseptert som norsk”. 22 prosent følte seg ikke som en likeverdig del av det norske samfunnet på lik linje med etniske nordmenn. 3 prosent mente at demokrati ikke er viktig. 2 prosent svarte at islam tillater vold og terror og at angrepet mot World Trade Center 11. september 2001 kunne rettferdiggjøres. 2 prosent mente at menn bør kunne slå kvinner når de er ulydige, for eksempel i ekteskapet. 96 prosent svarte at menn og kvinner bør ha like rettigheter. 2 prosent var uenig i dette.

Undersøkelsen er kommentert i Aftenposten 18.11.2017 av Abid Q. Raja. Han skriver at alt det han selv legger i likestilling mellom kvinner og menn, helt sikkert ikke har tilslutning fra så mange som 96 prosent av muslimske menn.

I Aftenposten 19.11.2017 refereres fra en konferanse om polygami, organisert av Inter African Committee Norway. Menn kan ha flere koner uten å bryte norsk lov når bare ett ekteskap er registrert. Slikt flerkoneri forekommer i Norge, men her holdes det skjult utad. Med to koner i en familie oppstår konkurranse mellom konene og også mellom barna. Barn av forskjellige mødre vil ofte ikke snakke med hverandre.

Vi kan slå fast at mange i innvandrerbefolkningen, særlig kvinner, barn og ungdom ikke har den frihet og livskvalitet som er normalt i majoritetsbefolkningen. Andelen er kanskje liten, men antallet personer er betydelig.

Majoritetsbefolkningen opplever andre virkninger av innvandringen. I boken ”Fremmed i eget land. Samtaler med den tause majoritet” (Vigmostad & Bjørke 2015) redegjør Halvor Fosli for intervjuer han har hatt med personer i Groruddalen i Oslo. Det er mennesker som har erfaring fra skolekretser hvor innvandrerbarn er i flertall.

Nesten alle som forfatteren snakket med, sa at de i varierende grad følte seg hjemløse eller som fremmede i eget lokalmiljø – fremmed i eget land. Lokalsamfunn er blitt splittet i grupper som dels dyrker sin nasjonale og etniske egenart, dels er negative og til og med fiendtlig til det norske og til nordmenn.

De ”innfødte”, som i mange skolekretser er i mindretall, har reagert med å isolere seg. Mange misliker det de oppfatter som press på norske tradisjoner og verdier, slik at disse må vike for muslimske, for eksempel når skolens juleavslutning omdøpes til ”desemberavslutning” og julegudstjenesten blir til ”lysmesse” uten forkynning.

Fosli har intervjuet fire lærere i Groruddalens grunnskoler og fått følgende beskrivelser:

Skolene får mange elever som ikke kan norsk ved skolestart. Dårlig språkforståelse hos mange foreldre hemmer samarbeidet mellom hjem og skole. Mange uteblir fra foreldremøtene, og noen forstår ikke norsk Noen tar sine barn ut av skolen i flere måneder. Minoritetsforeldre som kommer fra byer, ser ned på dem som kommer fra landsbyene i samme land.

Det forekommer gnisninger mellom elevgrupper i forbindelse med konflikter ute i verden. Generelt er norske elever minst rasistiske. Enkelte elever nekter å se på film og høre på musikk fordi det er imot Koranen. Minoritetsjenter innordner seg skolens regler i mye større grad enn guttene. Muslimske jenter deltar i liten grad i fellesaktiviteter utenfor skolen. Det er streng indre justis. De muslimske guttene lærer alt for ofte hjemme at jentene står under dem. I grunnskolen sier de færreste innvandrerbarn og ingen muslimske at de er ”norske”.

I disse skolekretsene er det mye sosiale problemer. Barnevernet er mye inne i bildet. På skolen går mye tid med til grunnleggende oppdragelse. En del foreldre, også innvandrere, velger å flytte for at barna skal komme på en skole med større andel norske barn.

Også ellers i landet er det en utbredt oppfatning at man i flere sammenhenger tar for mye hensyn til fremmed kultur og at dette går på bekostning av norske tradisjoner og kultur.
I Aftenposten 26.8.2017 kan man lese: ”44 prosent av spurte nordmenn mener at flyktninger og migranter utgjør en stor trussel mot Norge, ifølge en undersøkelse fra Norsk utenrikspolitiske institutt.”

4
Det har altså utviklet seg en betydelig sosial uro både i majoritetsbefolkningen og hos minoritetene. Det kommer til syne i en til dels uforsonlig offentlig debatt, hatefulle ytringer, sjikane og trusler. Personer trues på livet og må ha politibeskyttelse på grunn av noe de har sagt eller skrevet. Med dette følger nye lovforbud og overvåkning, dvs. frihetsbegrensninger. Ytringsfriheten er under press.

Norge er ett av maksimalt et tyvetalls land i verden som har et såkalt liberalt demokrati med en høy grad av frihet for den enkelte borger og et godt utbygget offentlig trygdesystem som gir trygghet for den enkelte. I et intervju med Aftenposten 3.11.2015 uttaler professor i historie og geografi Terje Tvedt: ”Et velferdssamfunn er et uhyre skjørt unntak i verdenshistorien. Fundamentalt hviler det på gjensidig tillit og respekt mellom borgerne og mellom dem og staten.”

Det er denne tilliten – limet i et samfunn – som nå svekkes. Vårt liberale demokrati er i ferd med å forvitre!

Utviklingen burde ikke overraske noen. Innvandrere ønsker naturlig nok å bevare den kulturen de er vokst opp med eller deler av den. Majoritetsbefolkningen ønsker å bevare og forsvare sin egen kultur. Dette er sterke behov hos de fleste mennesker, og de lar seg ikke fjerne med hverken pisk, gulrot eller formaninger. Integreringstiltak kan redusere problemene, men ikke fjerne dem. Norske myndigheters planer og tiltak gjennom de siste 20 år med meget stort ressursforbruk er bevis for dette. Medvirkende til resultatet er selvfølgelig at det stadig har kommet nye fremmedkulturelle til landet.

Troen på at Norge kan fortsette med høy innvandring uten at det får store skadevirkninger, er ren ønsketenkning.

Dersom vi vil bevare mest mulig av et liberalt demokrati, må innvandringen reduseres vesentlig. Det forutsetter at staten får full rådighet over hvor mange og hvem som skal bli nye borgere. Da må asylordningen legges om, og EØS-avtalen om ”fri flyt” av mennesker revideres.

En tenkelig løsning er at alle som flykter fra sitt hjemland på grunn av forfølgelse, krig, sult og andre katastrofer, må oppsøke et ”FN-land”. Det bør opprettes flere slike i Afrika og Asia. FN må skaffe seg disposisjonsrett til et landområde som er stort nok og egnet til å etablere et samfunn hvor flyktninger får dekket sine grunnleggende behov og samtidig har plikt til å arbeide eller ta utdanning. Det bør etableres et variert næringsliv, slik at området blir mest mulig selvforsynt med varer og tjenester. Privat initiativ og næringsvirksomhet bør oppmuntres. Utdanningsmulighetene bør dekke både elementær kunnskap og en rekke fagområder.

Målsettingen skal være repatriering til hjemlandet når forholdene der tilsier det. Men muligheten for varig bosetting skal holdes åpen og likeledes innvandring til land som ønsker å ta imot.

FN skal ha ansvar for administrasjonen. Kvalifiserte flyktninger bør engasjeres. FN må ha rett til å fastsette lover for området, ha politimyndighet og rett til å holde militært forsvar mot eventuelle ytre fiender. Det må fastsettes regler om medbestemmelse for beboerne. Opplæring i demokratisk styresett skal være sentralt.

FNs utgifter må dekkes av medlemsland som har økonomi til det og som binder seg til å betale. Bidrag kan skje også ved at et land påtar seg arbeidsoppgaver, f.eks. undervisning eller ved å opprette sin egen landsby med mer omfattende ansvar.

Bjørn Wichstrøm
Oslo, 21.11.2017


Del denne siden:
Del på Facebook Del på Twitter Del på LinkedIn

Aktiviteter

aktivitet

Aktivisme Gudbrandsdalen
Søndag 28.august 2022


Info i Sør-Trøndelag og Oppland
Tirsdag 21. september 2021


Randesund, Kristiansand ble opplyst
Søndag 27. september 2020


«Protestfestivalen» i Kristiansand
Søndag 27. september 2020


Elverum ble opplyst
Søndag 27. september 2020


Opplyste handleglade nordmenn i Sverige
Tirsdag 18. august 2020

 

Gi et bidrag

FMI mottar ingen offentlig økonomisk støtte. For å utføre vårt arbeid er vi avhengig av pengebidrag fra medlemmer og sympatisører.

Les mer

Norge Er Vårt

Norge Er Vårt er FMIs medlemsblad og mottas som en del av medlemskapet.

Du kan abonnere uten å være medlem i FMI.

Les mer

Viktige nettaviser

politisk_ukorrekt



Alternativer til media som holder tilbake informasjon, ved hjelp av politisk korrekt sensur.

Please install and enabled plugin Vinaora Visitors Counter firstly

Vi har 1417 guests og ingen medlemmer på besøk.


 
E-post: fmi[at]fmi[dot]no – Kontonr.: 3905.24.78654.
FMI ©2006-2015