Meldingen fra Stockholm var lett tragikomisk: Styresmaktene i Sveriges hovedstad ber den norske regjeringen om nabohjelp, for å lindre nøden blant byens fattige. Sverige har i hele etterkrigstiden gått i brodden for global nødhjelp. Nå må den be om broderlig bistand for å ta hånd om sine egne.
Norge er selvsagt ikke noe tilfeldig valg. Våre land eller rettere sagt våre regjeringer har kivet om førsteplassen blant de såkalte ”giverlandene”, og ikke ett land har vært så perifert at ikke svenske og norske bistandsmidler og nødhjelp har rukket frem. Med mindre nødropet fra Stockholm var ment som en spøk, eller et trekk i forestående valgkamp, bør vi se med velvilje på saken. Det virker heller sprøtt at vi skal diskriminere svensker til fordel for eksempel somaliere, haitianere og all annen menneskelig mangfoldighet som vi har tatt på oss forsørgeransvar for. Her lever ennå noen av oss som husker krigsårene med en kjærkommen bespisning i skolene – svensk kjøttsuppe alternativt havresuppe. Om den ikke akkurat hjalp oss til å overleve, så var den dog en oppmuntring, og et kosttilskudd som ble høyt verdsatt. Hjelpen fra Sverige fant også benveien til nordmenn i spesielt vanskelig situasjon: Jeg husker en kamerat hjemme i Ålesund som hadde sin far i tukthuset i Hamburg, Fuhlsbüttel, og som til noen trøst fikk pakker med mat og godterier, til og med et ping-pongsett, fra ukjente venner i Sverige. Det var håndslag som varmet, og mettet.
Senere havnet både han og jeg selv bak lås og slå, på Vollan Kretsfengsel i Trondheim. Også der trengte svenske hjelpere i gjennom, med mat, og til og med ”tuggtobakk”. Og sannelig resulterte ikke forlydender om inspeksjon av svensk Røde Kors til at hele belegget fikk oppleve bad, en renselsesfest som bare kan verdsettes av dem som har levd 5-6 mann på én-manns celle uten vask og vann. Sverige var en humanitær stormakt, og vi nordmenn er landet stor takk skyldig. Intet annet land står oss nærmere når norsk bistand skal deles ut.
Disse personlige minnene og mangt og mye annet gjør at jeg støtter søknaden fra Stockholm, om den er alvorlig ment eller ikke. Den illustrerer i et hvert fall det faktum at våre folkevalgte, svenske som norske, er så febrilsk opptatt med å opptre som rause hjelpere i fjerne utland at de lukker øynene for nøden blant egne landsmenn, og gir mer enn landet har råd til.
Svenskesuppe 070810
Sendt 7.8.10 til:
”Alle” norske aviser. De norske politiske parti. Nasjonale aktivister.