klagemurenFor 80 år siden opplevde Tyskland den såkalte «Reichkristallnacht». Dette begrepet ble fra 1988 konvertert til ordet «Reichpogromnacht»/rikspogromnatt. Pogrom betyr på norsk «kravall» eller «ødeleggelse» og har sitt utspring i det russiske språket. Opprinnelig betød det kaotiske og voldelige anti-semittiske aksjoner fra store deler av befolkningen. Det er legitimt å spørre hvorfor man benytter ordet rikspogromnatt i dagens vokabular og samfunnsdebatt istedenfor det korrekte ordet rikskrystallnatten.

Bakgrunnen til urolighetene
Bakgrunnen til hendelsene for 80 år siden skjedde 7. november 1938 hvor en glødende sionist og polsk jøde ved navnet Herschel Feibel Grynszpan skjøt 5 skudd mot legasjonssekretæren Ernst Eduard vom Rath ved det tyske konsulatet i Paris. Den offisielle representanten for Tyskland overlevde ikke dette kriminelle angrepet. Denne grusomme henrettelsen var nummer to utført av en jøde mot en offisiell representant for Tyskland. Det første anslaget fant sted i Sveits, februar 1938 hvor jøden David Frankfurter drepte diplomaten Wilhelm Gustloff.

Den kriminelle Grynszpan forsvarte sin kriminelle handling med behandlingen av sin familie begrunnet i den tysk-polske passkrisen i oktober 1938. Polen forsøkte i denne perioden å deportere flere tusen jøder med polsk statsborgerskap som levde fredelig i Tyskland ved å inndra og erklære de polske passene deres som ugyldige. I praksis var da disse jødene definert som statsløse. Man kan definere dette som en anti-semittisk handling fra det offisielle Polen. Tyskland svarte, i samsvar med gjeldende folkerett, å bevege de nå statsløse polske jødene tilbake til Polen.

Som en reaksjon på det feige drapet på en offisiell representant for Tyskland gjennomførte SA og SS spontane overgrep på jødiske butikker i Kassel, Bebra og Sontra. I de to påfølgende dagene var det uroligheter i Fulda, Melsungen og Dessau. I dette tidsrommet, 9. november, var ledelsen for det offisielle Tyskland samlet i München for å markere det mislykkede statskuppet i 1923. Under denne minnestunden mottok den tyske ledelsen et telegram hvor det ble bekreftet at diplomaten i Paris, vom Rath, var bekreftet omkommet på bakgrunn av skuddene fra sionisten Grynszpan. Den samlede ledelsen for Tyskland bestemte da følgende: «Demostrasjoner er tillatt. Jødene skal nå få føle vreden til det tyske folket. Nå vil det tyske folk vise handling.» Allerede tidlig morgenen etter, 10. november, ble det fra tysk ledelses side hver halve time via radio til den tyske befolkningen om innstendig oppfordret til «å slutte med demonstrasjoner og hevnaksjoner». Bakgrunnen var at de aksjonene som fant sted noen timer var «direkte skadelig for tysk næringsliv og eiendom». Urolighetene stoppet ikke umiddelbart, men varte fram til 13. november. Dette viser og er en kraftig indikasjon på at folket ikke var fjernstyrte håndlangere til den tyske ledelsen, slik den offisielle historien skisseres. Forøvrig var det bare en liten del av befolkningen som deltok i urolighetene, dette bekrefter også den jødiske historikeren Daniel Goldhagen. Regjeringen i Tyskland sa offisielt også at urolighetene var et «Fehlschlag», en feil. Dette viste også innsatsen fra politiet i Berlin hvor de aktivt deltok og slukket brannen i synagogen i Oranienburger Strasse. Paradokset her er at offisielle tyske politistyrker og brannvesen slukket branner, mens kirken ikke tok offisielt til motmæle.

I følge flere antisemitisme-forskere ble det i tiden fra 7. til 13. november 1938 nesten alle 1406 synagogene ødelagt. Andre uavhengige forskere viser til at det «bare» var 191 synagoger som delvis brant og 76 synagoger ble fullstendig ødelagt. Flere synagoger ble først fullstendig ødelagt etter den engelske- og amerikanske terrorbombingen av Tyskland i 1944 og 1945.

Den vestlige verdens dobbeltmoral
Bakgrunnen for at regjeringen i Tyskland tok avstand fra og aktivt oppfordret til en stopp av urolighetene var at Tyskland fra våren 1933 var utsatt for handelsboikotter. Disse handelsboikottene ble inisiert fra sionistiske interessegrupper, hovedsakelig i USA. Tilslutning fikk de fra Nederland, Frankrike, Jugoslavia, Canada og britene. Beklageligvis fant ikke disse landene, som alle andre vestlige land, ingen grunn til å tillate innreise av jøder som frivillig ville forlate Tyskland. Det er skammelig at USA bare tillot 27 000 jøder tilgang til amerika per år, selv om det i år 1938 forelå 140 000 søknader fra jøder som ville emigrere til USA.

David Israeli
Oslo, 9.11.18