En offisiell uttalelse fra FMI.

royset”Simon Fkadu-saka” i Florø har teke ei ny, men ikkje uventa vending. Denne gongen har Soknerådet i Kinn gått til det steg og gjort kyrkja om til ein politisk arena og ”innvilga” sokalla kyrkjeasyl til dei utviste asylsøkjarane Simon og Fkadu Thaye. Det må her påpeikast at ”kyrkjeasyl” har inga forankring i norsk lovverk og er dermed ulovlig.

Bakgrunn
Då Simon og Fkadu Thaye frå Eritrea blei utviste frå Norge i august, hadde asylsøkjarane vore i landet i 18 månader. Far og son Thaye kom til Norge via Italia, der dei første gong hadde søkt om politisk asyl. Slik FMI kjenner saka gjennom media, har asylsøknadane i Norge vore til behandling i alle instansar. Først Utlendingsdirektoratet (UDI), og sidan Utlendingsnemda (UNE). Ein skulle då tru at UDI og UNE har hatt god nok tid på seg til å behandle asylsøknadane, og med det ha teke ei rett avgjerd. Då Italia i tillegg er landet som asylsøkjarane først søkte asyl i, skal dei umiddelbart returnerast (1. landsprinsippet). Dette er i samsvar av Dublin-konvensjonen som Norge har skrive under på.

Forutan at Thaye og sonen vart sendt ut av Norge etter 1. landsprinsippet, er faren i tillegg utvist pga brot på utlendingslova. Han skal både ha gitt opp falsk identitet og usann asylhistorie. Fkadu Thaye skal mellom anna har fila fingrane for å unngå fingeravtrykk, og heller ikkje opplyst om at han hadde vore i andre land i Schengenområdet. Då er det klårt at han ikkje har lagt korta på bordet. Først då det vart mogeleg å ta fingeravtrykk, vedgjekk Thaye at han hadde vore i Italia. Dette i følge Bjørn Lyster og Terje Sjeggestad i UNE.

Lovbrot og menneskesmugling
Når asylsøkjarar har fått ei så grundig handsaming som familien Thaye, burde det ikkje vere nokon grunn til å starte eit hylekor som det vi ser i Florø, fordi asylsøkjarane ikkje stettar krav om politisk asyl. Når Utlendingsnemda ein sjeldan gong avslår ein søknad og krev utvisning og utsendelse, burde folk halde seg for gode til slikt, som også er misbruk av ålmenta sine midlar. Korleis kan lokale og sentrale styresmakter godta at støttegrupper/pressgrupper hentar tilbake utviste asylsøkjarar i strid med tidlegare fatta vedtak, etter først å ha vore gjennom ein kostbar og langvarig sakshandsaming? Skal det vere fritt fram for enkeltpersonar og pressgrupper ut i frå kjenslemessige grunnar å omgå lovverket når det passar? Ein skulle vidare tru at dette kjem under den lukrative geskjeften menneskesmugling som dei fleste land i Europa fører ein kamp mot?

Vi veit at tilstrøyminga av mindreårige asylsøkjarar aukar. 1374 ankom landet i 2008, mot 403 året førre. I tillegg var den største gruppa asylsøkjarar i fjor unge menn mellom 18 og 29 år. Dei fleste asylsøkjarane kom i frå Irak, Eritrea, Afghanistan, Somalia og Russland. Dette forklarer kanskje kvifor fire av fem familieinnvandrarar i 2008 var kvinner? Det er liten tvil at mindreårige blir brukt i eit politisk spel. Dette er ein kynisk måte å fremje vaksnes interesser på og eit overgrep mot mindreårige.

Undergraving av asylinstituttet
Engasjementet som har vakse fram i Florø for at asylsøkjarane skal få handsama saka på nytt er å undergrave asylinstituttet. Dei som har gått i bresjen for å få asylsøkjarane attende til kommunen, og i praktisk forstand henta dei i frå Italia, bør siktast og straffast. At ordførar i Flora kommune Bente Frøyen Steindal, leiar for pressgruppa Kåre Leif Hollevik og Ann Kristin Takle Winterthun medlem i Kinn sokneråd, opptrer på ein slik måte at dei bryt norsk lov, samt at dei oppfordrar eit heilt lokalsamfunn til det same, er ei hån mot folk si rettsoppfatning og eit tilbakesteg for den rettsstaten som stadig vert hevda at Norge er.

Asylordninga må avviklast
Asylordninga har sidean den vart sleppt laus i 1986 ført mange negative ting med seg, og vorte så grovt utnytta både av asylsøkjarar og asylobbyen, herunder profittørane, at asylordninga no må krevjast avvikla. Journalisten Arnt Folgerø, skriv i Aftenposten den 12.11.09 dette: ”Asylordningen er et humanistisk narrespill der veldedighetsindustrien og asylsøkerne er vinnerne, staten og skattebetalerne er taperne”. I artikkelen skriv han også om ein mindreårig som er plassert på ein barneheim av far sin som er profesjonell menneskesmuglar.

Ali-saka
Viser elles til den såkalla ”Ali-saken” (les nederst) som verserte i media frå 1995-98. Guten (Ali) vart henta frå kyrkjeasyl og sendt tilbake til Iran under stormande protestar frå støttespelarar. Ali kom etter utvisninga seinare tilbake til Norge som turist, han fortalte då at heile opplegget var bløff, og at det var dei norske støttegruppene og enkeltpersonane som dreiv fram saka, og som skapte dei verkelege problema for han.

Konklusjon
FMI ber Justisdepartementet og politikarane i Flora kommune om å ta avstand frå slike ulovlege handlingar, og at dei pålegg politiet å hente ut av kyrkja dei innsmugla asylsøkjarane og sende dei ut av Norge snarast. Dette burde i alle fall vere ei smal sak for eit departement som har ansvar for lov og rett i landet. Styresmaktene kan ikkje halde fram med å la asyllobbyen drive sjølvtekt i høve til lovleg fatta vedtak, og på det viset halde fram med å hindre at slike vedtak vert utførte. Når vi så ser at sentrale politikarar (ordførar i Flora) er med på å sabotere offentlege vedtak som vedkomande mislikar, så kan heller ikkje slike politikarar krevje at vedtak som dei sjølve er med på å fatte skal verte respekterte.

Det er på tide å statuere eksempel overfor asyllobbyen!

FMIs uttalelse Simonsaka 061209


--------------------------


Den store asylbløffen

Seyed Ali Kholgh Mozaffar fra Iran ble kjent da han som mindreårig gikk i kirkeasyl i Kristensamfunnet i Oslo. I ettertid har det kommet frem at han ble overtalt til å gå i kirkeasyl uten at det var fare for hans liv. Han ble brukt i et politisk spill, misbrukt av voksne mennesker som han stolte på og det ble av støttespillerne fortalt usanne historier som engasjerte sentrale politikere. Saken ble etter hvert så omfattende at den fikk Bondevik-regjeringen ned i ”knestående”.

Ali-saken begynte seinsommeren 1995 da han med sine foreldre kom til Norge som asylsøker. Foreldrene reiste snart fra Norge og etterlot gutten. Han søkte om politisk asyl, og konverterte til kristendommen, ble det sagt. Søknaden ble avslått og han ble fraktet ut første gang i juni 1996. Da var han 15 år gammel. Seyed Ali fikk ingen problemer da han kom tilbake til Iran. Han ble ikke forfulgt.

Vergen derimot, som han hadde fått oppnevnt i Norge, overtalte ham til å komme tilbake for å gå i kirkeasyl. Hans støttespillere fabrikkerte historier om at han bodde på gata i Iran og at han forsøkte å begå selvmord. Det stemmer ikke, sier han selv.

Ungdomstiden hans ble ødelagt. Han ble deprimert og fikk psykiske problemer på grunn av den lange tiden i kirkeasyl. Han hadde hatt det mye bedre i Iran enn å komme tilbake til Norge, og gir dermed norske myndigheter rett i avgjørelsen om avslag om politisk asyl som gjorde at han ble utvist første gangen.

Politiet hentet Seyed Ali med makt ut av kirkeasyl i mars 1998 og sendte ham ut av landet. Reaksjonene var massive. Det ble holdt demonstrasjoner og appeller av fremtredende politikere og den gang biskop Gunnar Stålsett i spissen.

Seyed Ali ble presset til å bli en slags politisk potet som alle ville ha en del av. Reaksjonene fra organisasjoner, politikere og media gjorde at saken fikk et slikt omfang at iranske myndigheter ble klar over ham. Da han ble fraktet ut av Norge andre gangen mener han selv at det var reell fare for ham i Iran. Pressen ble også brukt i det han kaller et spill, hevder han i dag.

Seyed Ali var 20 dager i Iran etter at han ble sendt ut i mars 1998. Han kom seg ut av landet etter å ha krysset grensen til Tyrkia. Deretter dro han til Tyskland. Mens dette skjedde fortsatte vergen i Norge å dikte opp historier som ble publisert i media. I følge vergen skal Seyed Ali ha ringt for å be om penger, samtidig som han skulle ha blitt arrestert. Dette var løgn, sier Seyed Ali.

Kilde: Dagbladet.no 29. juli 2004. http://www.dagbladet.no/nyheter/2004/07/29/404109.html

Kirkene i Norge har de siste årene blitt et fristed for utlendinger som nekter å rette seg etter myndighetenes utvisningsvedtak. I de aller fleste tilfellene får kirkeasylantene bli i landet. Dette viser da at denne type lovløshet lønner seg.

På slutten av 1990-tallet ble det i Stortinget fremmet forslag om å avvikle praksisen med kirkeasyl. Forslag ble fremmet av stortingsrepresentantene Øystein Hedstrøm, Jørn L. Stang, Vidar Kleppe og Ulf Erik Knutsen (alle Fremskrittspartiet). Forslaget ble avvist av Stortinget.

Dagbladet 25. september 1998: Daværende justisminister Aud Inger Aure uttalte at bare utlendinger kan føle seg trygge i kirkeasyl – ikke nordmenn.

Aftenposten 7. desember 1998: To narkodømte pakistanere har gått i kirkeasyl i Bøler og Oppsal kirker for å unngå utvisning fra landet.

Sendt 7. og 8. desember 2009 til:
Justisdepartementet, Kommunestyrerepresentantane i Flora Kommune, Rådmann Terje Heggheim, Kinn Sokneråd, Sogn & Fjordane politidistrikt, media i Sogn & Fjordane og Kåre Leif Hollevik i støttegruppa for Simon og Fkadu Thaye.