Artikkelforfatteren Trond Nyquist Andresen.
Da jeg først lot meg engasjere i kampen for rett og rimelighet i innvandrerspørsmålet, ville jeg – etter min mening fremsynt – bygge broer mellom dem som agiterte mot rasismen i enhver tenkelig og utenkelig form og dem som brant lidenskapelig for vårt fedreland. Jeg så at rasisme – en oppsplitting av menneskeheten i «høy- og lavverdige» mennesker – måtte komme til å skape «legitimitet» for utryddelse av andre grener (respektive vår egen etniske gren) av verdens samlede befolkning. Samtidig så jeg at hvis det ikke skulle noe rettsstridig til for å bli behandlet som en rasist - et «utskudd» - så var slaget om Norge egentlig tapt for de nordmenn som elsket sitt fedreland som eksklusivt SITT land.
Det var da heller ingen klare grenser trukket mellom indignasjon på vegne av folk og fedreland for tapet av vår nasjonalitet på den ene side, og en rettsløs tilstand som i Tyskland før og under siste verdenskrig på den annen. Derfor kunne nesten hva som helst bli klassifisert som rasisme, bare det hadde om det så var bare den fjerneste tilknytning til tilhørighet til vårt land og folk. Det ble da også gjort. Man ble i grunnen æreskjelt allerede for å erkjenne seg som en del av et folk. Men det er en ren, tom konstruksjon å anta at man kan ha noen skyld i dét.
Denne konstruksjonen oppfattet jeg følgelig som en dyp urett mot folk og fedreland, og jeg så det derfor som min plikt å trekke skarpe skillelinjer mellom rasisme (Hitler) og nasjonalisme (all motstand mot innvandring som IKKE baserte seg på graderinger av menneskeverdet, bare på en naturlig hjemstavnsfølelse).
Hjemstavnsfølelse (fedrelandsfølelse) var i mine øyne medfødt, og jeg kunne ikke lyve om det uten å gå på akkord med min samvittighet. Samtidig var det hjemstavnsfølelsene som la grunnlaget for all reflektert nasjonalisme, og slik er det vel fremdeles.
La meg villig innrømme at altfor mange slag for å få folkeflertallet i tale er tapt for selv den mest moderate nasjonalisme, særlig fordi mer eller mindre profesjonelle antirasister har overtatt føringen i debatten om anstendighet. De har jo uten videre tatt patent på anstendighetsbegrepet for egen del, nemlig ved å definere alle som ikke er antirasister som rasister (etter min mening en drøy forvrengning av sannheten!) og følgelig tvunget alle med nasjonale sympatier over i de æreløse og uanstendiges rekker, endog i folkeflertallets øyne.
Æreløshet eller uanstendighet er imidlertid noe som bare rent unntaksvis kan gjelde for folk og fedreland, og da nettopp som en nazistisk eller fascistisk rettsløshet slik vi ennå er rystet av den, nemlig hvordan unntaket ble regelen i fortidens nazistiske Tyskland, med alle de uhyrligheter derfra vi kjenner så altfor godt til.
La oss imidlertid, tross all skuffende mangel på kommunikasjon mellom antirasister og nasjonalister, holde bildet av Norge høyt som et rettskraftig demokrati, både for nordmenn og for folk som er tvunget i norsk eksil. Slik kan vi aldri flørte med noen form for rettsløshet, selvom nasjonsorienterte nordmenn i alle tilfelle trolig er henvist til å trosse hat eller forakt fra antirasistene / antinasjonalistene. Bare slik kan vi nasjonalister fremdeles gjøre oss forhåpninger om å få folkeflertallet i tale. Men at tiden er kostbar og ikke på vår side, tillater oss altså ikke å gjøre noe overilt, uavhengig av omstendighetene. At det i praksis er blitt så godt som umulig å være nasjonalist, rokker selvsagt ikke ved dette.
Men det forlyder fra Antirasistisk Senter at "Etniske nordmenn er et problem." Ingen uproblematisk påstand! Sikter man derfra kanskje henimot en "Endlösung" på dette «problemet?» Det er nok lite trolig. Mer trolig er det at man vil tvinge begrepet «etnisitet» ut av språket av rent ideologiske grunner. Her tror jeg at antirasismen går på akkord med sannheten, dessverre. Det etniske, kulturelle og språklige særpreg ved enhver nasjon utgjør uten tvil hver sin del av grunnlaget for den enkelte borgers følelse av tilhørighet til denne nasjonen.
Det er beklagelig at forskjellige folkeslag synes å være dømt til å bli mer eller mindre bitre konkurrenter, NB! hvis de gjør krav på like rettigheter til ett og det samme territoriet. Her er jeg fast forvisset om at naturen har grunnlagt sine lover lenge før folkevandringer nådde noe problematisk omfang, og at naturen altså neppe har kalkulert med folkevandringer eller overbefolkning. Dette problemet skyldes for det meste at menneskene har løsrevet seg fra naturen som de stammer fra og hvor de i virkeligheten hører hjemme.
Summa summarum: Det er intet ringere enn naturen og dermed også menneskenaturen vi holder på å nedkjempe i vår tid. Dette vil måtte straffe seg, selvom antirasistiske utopier er av deres tankegods som kanskje tror noe helt annet.
Trond Nyquist Andresen
Moderat, folkerettslig og menneskerettslig orientert nasjonalist
Ålesund, 10.1.2021
