Artikkelen beskriver utviklingen av det flerkulturelle samfunn i Storbritannia, med de negative sider det fører med seg. Situasjonen i Storbritannia er skremmende, og bør være et tankekors for andre europeiske politikere som ukritisk har åpnet landegrensene for en nærmest uendelig strøm av flyktninger og asylsøkere fra Den tredje verden. Et tankekors bør det også være for ”folk flest”, som har stemt og fremdeles stemmer inn i politiske verv, politikere som kun er opptatt av personlig karriere, rasering av nasjonalstatene til fordel for en globalisert verden der landegrenser og etnisk tilhørighet kan være utvisket for fremtidige generasjoner.
Nestekjærlig innvandringspolitikk i Storbritannia
”Britons never, ever, ever shall be slaves” – briter skal aldri, aldri noensinne bli slaver. Dét synger britene i den kjente og stolte nasjonalsangen der de lovpriser Storbritannias herredømme på verdenshavene. Men jo da, britene kan nok en dag bli slaver.
Artikkel av Jens Tomas Anfindsen, Human Rights Service (HRS). Publisert på HRSs hjemmeside 21.11.2007. Artikkelen parallellpubliseres i Norge IDAG nr 47, 2007.
Britene kan nok bli slaver en dag. Faktisk finnes det alarmerende tegn på at de er på vei til å bli det allerede. For britene er ikke lenger herrer i sitt eget hus. Andre folkeslag er i ferd med å få en dominerende posisjon i landet, og de er målbevisst på vei mot å innføre ordninger som vil sørge for at briter og andre ikke-muslimer får en underordnet posisjon i samfunnet.
Det hele begynner med demografien. I sommer viste en OECD-rapport at 10 % av Storbritannias befolkning var født i utlandet. Dette er altså kun snakk om innvandrere som selv har kommet til landet og inkluder ikke andre- og tredjegenerasjons innvandrere. Ingen kjenner det eksakte tallet for Storbritannias innvandrerbefolkning, men det vi vet, er at prosentandelen etniske briter er synkende og at den nå nærmer seg 80 %. Det vi også vet, er at dette bildet endrer seg meget raskt. Mens den etnisk britiske befolkningen har høy gjennomsnittsalder og få barn, har innvandrerbefolkningen lav gjennomsnittsalder og mange barn. Selv uten ytterligere innvandring, vil derfor forholdet mellom innvandrere og briter endre seg betraktelig i løpet av de neste årtier. I tillegg kommer en innvandring så massiv at det savner sidestykke i historien. De senere årene har Storbritannia tatt imot rundt en halv million innvandrere i året!
På slutten av sekstitallet mottok Storbritannia rundt 75 000 innvandrere i året, dette falt til 50 000 i 1971, og til 37 000 i 1997. Nedgangen skyldes restriktive tiltak fra myndighetenes side. Men så kom Labour og Tony Blair til makten. Akkurat som Norges Kjell Magne Bondevik, mente Blair at kristen nestekjærlighet krever en liberal innvandringspolitikk. Kort tid etter at Blair kom til makten skjøt således innvandringen opp til flere hundre tusen individer i året. Konsekvensene av Blairs nestekjærlighet er nå massive integreringsproblemer og full overbelastning, mange steder kollaps, av statens velferdstjenester. Oppvekstmiljø og trygget er sterkt forverret for store deler av den opprinnelige befolkningen i landet.
Dette har ført til såkalt ”white flight”, et fenomen som nærmest fungerer som bensin over den demografiske bomben. Samtidig som 574 000 innvandrere kom til Storbritannia i 2006, valgte hele 200 000 etniske briter å forlate landet. De fleste av dem som drar, er høykvalifiserte arbeidere som har større tro på fremtiden i Canada eller USA. Undersøkelser viser at deres motiver for å forlate sitt eget hjemland har en fellesnevner: hverdagslivet i Storbritannia er mange steder blitt uutholdelig for hvite briter. Lokalsamfunnene fragmenteres av etniske motsetninger og raseres av lovløshet. Hvite barn trakasseres i skolen. Vold og terror fra det islamske minoritetsmiljøet sprer frykt i lokalmiljøet.
Og det er vanskelig å komme bort ifra at det nettopp er den muslimske innvandringen som byr på de største og mest fundamentale integreringsutfordringene. I første omgang har britene fått merke dette gjennom et skred av særkrav og tilpasningsdiktat fra de islamske organisasjonene (gjerne støttet opp med dulgte trusler om opptøyer og bråk hvis muslimene ikke får det som de vil). Krav til halal-mat i skolen, kjønnsdelte gym-timer, bønnerom på arbeidsplassene, butikkansatte som nekter å berøre svinekjøtt og alkohol, leger som ikke vil behandle pasienter av motsatt kjønn, pasienter som nekter å ha kvinnelige leger, krav om at kvinnelig helsepersonell må bære hijab, nekt av Holocaustundervisning i skolen, trakassering av jøder, kvinnelige lærere og homofile, trusler og vold mot annerledes tenkende, krav til islam-vennlig pressedekning og historieundervisning som fjerner negative henvisninger til islamsk jihad, krav til spesielle blasfemi- og ytringsfrihetslover, kjønnsdelte strandsoner, egne åpningstider for muslimer i svømmehallene, samt sivilrettslige shariaråd og shariarådgivere i politiet, for bare å nevne noen av de sakene britene har fått i hendene i den senere tid.
Samtidig har britiske myndigheter reservasjonsløst omfavnet den multikulturelle ideologien, og støttet minoritetsgruppers rett til å beholde og utøve sin egen kultur og religion. Myndighetene har derfor lagt seg i limbo for å imøtekomme muslimenes krav, og har håpet at de på denne måten skulle kunne forhandle frem gode relasjoner og vennskap, og slippe unna vold og opptøyer. Denne strategien har vist seg å være fullstendig forfeilet. Ikke noe land i Vesten har en så radikalisert muslimsk befolkning som Storbritannia.
En ting er islamske terrorangrep og stadig nye pågripelser av islamske terrorister – dette er bare symptomene på dypereliggende problemer. Det er i moskéene vi finner årsakene til det som skjer. I juli i år viste en undersøkelse utført av The Times at ca. 600 av Storbritannias moskéer – altså rundt halvparten av landets moskéer – var forbundet med den såkalte Deobandi bevegelsen (en pakistansk sunni-bevegelse som også gav opphav til Taliban i Afghanistan). ”Forkynnerne” i denne kulten håner vestlige verdier, oppfordrer sine tilhengere til jihad og krever at muslimer må isolere seg fra det øvrige samfunnet.
For bare noen dager siden kom det anerkjente analysebyrået Policy Exchange med en rapport som viste at én fjerdedel av britiske moskéer distribuerer såkalt hatlitteratur. Dette dreier seg om pamfletter, bøker og brosjyrer som inneholder hatefulle ytringer eller oppfordringer til vold mot annerledes troende; jøder, kristne, apostater og homofile i særdeleshet.
Dr. Patrick Sookhdeo er en av europas aller fremste eksperter på islamisering. Han er rådgiver i Nato, professor ved George C. Marshall European Centre for Security Studies, seniorrådgiver ved Defence Academy of the UK og forsker ved Security Institute of the UK. Sookhdeo advarer om at islamistene i Storbritannia er i ferd med å opprette autonome enklaver der sharia-lovene skal gjøres gjeldene. I disse sonene vil flerkoneri være tillatt, alkohol forbudt, hijab påbudt, med mer. Faktisk er slike soner allerede opprettet et stykke på vei, og britisk etterretning kjenner til at britiske moskéer bygger opp våpenlagre og trener egne ”politistyrker” eller militser. Ifølge Sookhdeo vurderer britiske sikkerhetstjenester seriøst scenarier for hvordan de skal håndtere eventuelle uavhengighetserklæringer fra muslimske byer/bydeler. Spørsmålet er om man skal sette inn militæret og slå ned opprøret, eller om man rett og slett skal tillate muslimene å opprette sine egne "småstater" innad i staten. Situasjonen er både uavklart og ustabil, og man er spesielt oppmerksom på situasjonen i innvandrertette byer som London, Leicester, Bradford og Liverpool.
For øvrig er Sookhdeo selv en apostat fra islam. Han ble kristen i 1969 og har siden den gang vært en foregangsmann i arbeidet for å beskytte forfulgte kristne, noe som faktisk er en meget aktuell problemstilling i dagens Storbritannia. I september i år slapp Channel 4 et rystende dokumentarprogram som viste hvordan menigheter i Storbritannias muslimske områder drives under jorden. Ex-muslimer som har gått over til kristen tro forfølges og deres familier trues på livet, menighetslokaler ramponeres, pastorer lever i skjul og må stadig bytte adresse for ikke å bli banket opp av det islamske ”religionspolitiet”. Channel 4 anslår at rundt 3000 kristne i Storbritannia lever i daglig frykt for forfølgelse. I dagens Storbritannia går faktisk kirken – det vil si den delen av kirken som lever – under jorden.
Dette er altså dagens Storbritannia. Og dette er altså hva den kristne Tony Blairs nestekjærlighet og landets arbeiderpartiregjering har greid å trumfe igjennom, stort sett uten plagsom innblanding fra det britiske folket, godt flankert av tidsåndens relativisme, multikulturalisme og politisk korrekthet. Det er utrolig hva kristen nestekjærlighet kan utrette hvis man bare er blåøyd nok.
Link til artikkelen på HRS, her.
