Aftenposten har undersøkt hvilke saker velgerne nå ser som viktigst ved årets stortingsvalg, og har funnet at innvandring står langt nede på listen hos de fleste. Bare 11 prosent av de spurte har innvandring som det viktigste av 12 saksområder, hvor de spurte skulle velge ”inntil to kategorier”.
Det er sannsynlig at mange av de spurte ikke har hatt klart for seg hvordan innvandringen påvirker mange av de andre kategoriene som for eksempel ”sosiale forskjeller i samfunnet”, ”skole og utdanning”, ”skatter og avgifter”.
Innvandringen i de siste fem- seks tiår har ført til at innvandrere og deres etterkommere nå utgjør ca. én million personer. Tallet er usikkert fordi SSB ikke inkluderer tredje generasjon. Gruppen utgjør ca. 20 prosen av samlet befolkning, i Oslo 33,8 proset (etter SSBs definisjon), i tre bydeler over 50 prosent pr. 1. januar 2020.
De negative konsekvensene av denne masseinnvandringen er lett synlige for alle som ikke bærer ideologiske skylapper. Mange nordmenn føler seg ikke hjemme i sine lokalmiljøer og flytter, blant annet for å unngå at deres barn kommer i skoleklasser hvor undervisningen hemmes av at en stor del av elevene mangler norskkunnskap. I innvandrergruppen er det en utbredt oppfatning at de utsettes for diskriminering og rasisme. Majoritetsbefolkningen er sterkt splittet i synet på innvandring og med uforsonlige holdninger. I innvandrermiljøer er det sterke motsetninger mellom dem som ønsker å tilpasse seg norske levemåter og andre som stritter imot og utøver negativ sosial kontroll. I flere av gruppene er det personer som må ha politibeskyttelse på grunn av noe de har sagt eller skrevet.
Vi har fått stadige flere mistilpassede mennesker og følgelig mer sosial uro. Det norske samfunnet forvitrer.
De økonomiske virkningene av innvandring fra Asia og Afrika er godt belyst av SSB. Beregningene visere et enormt underskudd.
Arbeidsinnvandringen fra Øst-Europa gir positive bidrag til norsk økonomi. Men utgiftssiden er ikke tilstrekkelig belyst og nettoeffekten derfor usikker. I løpet av de siste ti årene har Oslos befolkning økt med litt over 100 000 personer. Nesten 70 prosent er innvandrere, for en stor del arbeidsinnvandrere fra EU/EØS-land. Også denne innvandringen har store samfunnsmessige virkninger. Offentlig infrastruktur og offentlig tjenesteyting må bygges ut for å tilpasses en økende befolkning. Det betyr store belastninger på offentlige budsjetter, og når tilpasningen ikke skjer fort nok, svekkes kvaliteten. Befolkningsveksten driver boligprisene i været til skade for unge mennesker som har vokst opp i Oslo og ønsker å etablere seg her med egne hjem.
Mye taler for at arbeidsinnvandringen bør reduseres. Men da må den komme under statlig kontroll slik at viktige samfunnshensyn blir tatt i betraktning når omfanget fastsettes.
I Perspektivmeldingen 2021, avsnitt 7.2 Regjeringens strategier står bl.a. følgende: ”En restriktiv, rettssikker og ansvarlig innvandringspolitikk: Innvilgelse av asylsøknader, mottak av kvoteflyktninger og tillatelse til familieinnvandring er begrunnet i folkerettslige forpliktelser eller humanitære hensyn. Regelverk og praksis må utformes for å sikre en bærekraftig asylpolitikk og ivareta målet om en regulert og kontrollert innvandring.” Her finner man ikke noen vilje til slike endringer som er nødvendige for å beskytte det norske samfunnet!
At migrasjonen på verdensbasis er blitt redusert på grunn av pandemien, gir ikke grunn til å innta en passiv holdning. Millioner av mennesker ønsker å forlate sine hjemland. Flere kan det bli på grunn av klimaendringer. Norge må arbeide aktivt for å bedre forholdene i de landene hvor migrantene kommer fra og søke internasjonal tilslutning til en omlegging av asylordningen slik at hver enkelt stat har rett til å avgjøre hvor mange og hvem som skal gis adgang til riket. Inntil dette er på plass, må Norge tilta seg denne retten for slik å stoppe forvitringen av det norske samfunnet.
Det er altså sterke grunner til å sette innvandring høyt på den politiske dagsorden. Alle som innser dette, bør bidra!
Bjørn Wichstrøm
Oslo, 8.6.2021