Oddbjørn Jonstad
Det er flere påfallende likheter mellom gammel adel og dagens politikere: Verdigheten ser ut til å gå i arv. Det blir stadig flere og større politikerfamilier. Nå har man jo ingen direkte arverett, som adelen hadde. Men det kan ikke være tvil om at man ved å vokse opp i politiske kretser automatisk både får et godt kontaktnettverk og helt nødvendig, og instinktiv innsikt i den kodeks som man må kunne for å nå frem og lykkes i "politikerbransjen".
Politikerne bruker heller ikke et språk som er egnet for kommunikasjon med dem de skal styre for. Adelen snakket, stort sett, fransk i hele Europa. Og selv ikke i Frankrike var det ikke helt enkelt. For adelsmannen på slottet snakket et helt annet fransk enn bakeren nede i landsbyen. Man kan endog reise spørsmål om disse to i det hele tatt kunne kommunisert - og da er det nok like greit å sende ut tjenerskapet for å handle brød.
Og nå har dette med at politikerne har behov for å isolere seg kommet opp. I ny tid fremmanet som en ullen trussel fra skjeggete menn med bomber. Derfor er det godt "å slappe av" på den store hytta, gjerne med politibemanning, men iallfall med en viss audiensmulighet for vennligsinnet, kulørt presse. Adelen hadde, på sin side, store, landlige slott, der de foretrakk å tilbringe tiden. Selv om man også i byene slapp omgang med arbeiderklassen, slapp man på landet også det kaklende, primitive, høyere borgerskap – som endog etter hvert hadde fått så mye penger at de ble brave i språkbruken. Og selv i byene var adelen godt bevoktet i sine byslott - nettopp på grunn av sikkerheten. For det forekom jo incidenter med de uraffinerte klasser lenge før verden gikk i grus med Den franske revolusjon! Og i Norge er sikkerheten i Oslo blitt så påtrengende at det knapt er mulig å spørre selv en byråkrat hvor mye klokka er.
NEI, jeg tror ikke norske politikere egentlig ønsker seg et sånt samfunn. Iallfall hvis de tenker seg litt om. Men de bør vel kanskje snart innse i hvilken skummel retning det bærer?
Oddbjørn Jonstad
Oppegård, 18.8.2022