Vi arbeider for en lovgivning og en praksis som sikrer at Norge forblir en enhetlig nasjonal stat med basis i vår norske og kristne kulturarv og folkets historiske fellesskap.
Folkebevegelsen Mot Innvandring er en tverrpolitisk opplysningsorganisasjon som arbeider for å stoppe den fremmedkulturelle masseinnvandring til Norge.
FMI setter ytringsfriheten høyt, vi krever derfor ikke at alle ytringer i nettavisen skal være uttrykk for FMIs holdninger. FMI som organisasjon tar heller ikke stilling til internasjonale spørsmål.
Ope brev til Dagsrevyredaksjonen i NRK med fleire:
At ein papirlaus asylsøkar har fått avslag på søknad om asyl i Noreg har som vanleg fått grundige oppslag i NRK og resten av media. Gråtekoner av alle kjønn har natt som dag jamra seg i kor, og NRK og andre media har hatt oppgåve som megafon. Aktørane og aktivistane, som vi får vite skal målbere folket sin gremmelse over at styresmaktene har fatta vedtak ut frå gjeldande regelverk, er også alltid dei same. Trine Skei Grande frå Venstre samt hennar politiske siamesiske tvilling, Heikki Holmås frå sosialistisk Venstre, er mellom dei som gladeleg slit skosålane for å nå fram til TV-kamera når ”folket si røyst” skal lyde. At siste stortingsval ikkje nettopp gav desse partia tillit i folkedjupet for deira innvandringspolitikk skulle ein ikkje tru. Massehysteri skal skapast og det gjer susen. Det har vist seg før i historia!
Gi din støtte til myndighetene vedr. vedtaket om å sende ut av landet Maria Amelie, eller Madina Salamova som er hennes riktige navn - i følge AntiJihad Norge.
Den russiske asylsøkeren Maria Amelie som sammen med sine foreldre kom til Norge i 2002, har oppholdt seg ulovlig i landet siden 2003. Foreldrene oppga i tillegg falsk identitet overfor norske utlendingsmyndigheter. I 2004 fikk hun og familien endelig avslag på søknaden om politisk asyl. Etter å ha søkt om å få behandlet saken på nytt, ble denne avslått 12. januar i år.
Skrevet av: Bjarne Dahl, Bærum. Statsautorisert translatør.
Det koster å bære frem dystre budskap. Forfatteren av årets store bestselger i Tyskland, beretningen om landets undergang som følge av innvandringen, forfølges med typisk tysk metodikk og sans for detaljene, det vil si for det småskårne. Thilo Sarrazin er tvunget ut av sin stilling som finanssenator i Berlin, og som styremedlem i sentralbanken. Motbøren skyldes ikke at overordnete instanser plutselig har oppdaget at hans arbeid ikke lenger holder mål, eller påviste feil i hans politiske budskap. Eneste innvending bygger på at hans klare påvisning av fakta ”ikke tjener integreringen”! Akkurat dét var vel heller ikke meningen.
Skrevet av: Poul Vinther Jensen. Dansk korrespondent og fhv. styremedlem i DDF.
Vår danske korrespondent, Poul Vinther Jensen er tidligere styremedlem i Den Danske Forening, FMIs søsterorganisasjon i Danmark. Kilde: Tavshedens Tyranni, Flemming Rose.
I de seneste dage, har jeg brugt tiden på at læse fhv. kulturredaktør Flemming Rose´s 492 sider store bog ”Tavshedens Tyranni” der er udkommet på Jyllands-Postens Forlag.
Flemming Rose er en berejst mand, der har arbejdet som korrespondent i 11 år i Moskva for Berlingske Tidende og Jyllands-Posten. Hans store bog, er en fortælling om, at det ikke er gratis at kæmpe for retten til at tænke og tale frit. Han har mødt utallige systemkritikere bag Jerntæppet, som er gået op imod censuren, og selvcensuren.
Per 1. oktober 2010 er vi nå 4 908 100 personer i Norge. Folketilveksten var høyere i 3. kvartal 2010 enn noen gang tidligere, og det er innvandringen og høy fertilitet blant innvandrerkvinner som er grunnen.
Oslos folketall økte med 50 000 personer fra 1995 til 2005. Av disse var mindre enn 4000 etniske nordmenn. 46 000 var innvandrere. Mer nøyaktig sto innvandrerne for 92,5 prosent av folketilveksten i Oslo. Av innvandrerne kom 7 prosent fra andre vestlige land, resten fra ikke-vestlige land. (Aftp. 15/6-06.)
Skrevet av: Poul Vinther Jensen. Dansk korrespondent og fhv. styremedlem i DDF.
Kilde: Dagbladet Information den 6. Januar 2011. Tavshedens Tyranni: Flemming Rose.
Der er i den seneste tid opstået debat om, Danmarks deltagelse i kampen for et sikkert og demokratisk Afghanistan.
Om det overhovedet er muligt at nå dette mål, kan kun tiden vise. En af kritikkerne af dansk deltagelse i krigshandlingerne i Afghanistan er forfatteren Carsten Jensen, der tillader sig at komme med den påstand, ”at danske soldater og NATO er den destabiliserende faktor i Afghanistan”. Ifølge Dagbladet Information 6. Januar 2011, fremkommer C. Jensen dertil med følgende anklage imod fhv. statsminister Anders Fogh Rasmussen:
Det er ikke ofte jeg er enig med Mads Gilbert og det han mener og står for. Men denne gangen får han min fulle støtte og honnør for sitt utspill om å gjøre noe med alle disse livsfarlige veiene vi har i dette landet. Det ser ut som mange mennesker i dette vinterlandet må bøte med livet sitt, før våre uansvarlige politikere tar alle disse unødvendige ulykkene alvorlig. Ja, det må bli rene massakrene, slik Gilbert kaller det for - før noe gjøres?
Kilde: Bøkene: "SVAR" av 17 navngitte norske forfattere, "ISRAEL- 50år" av 12 navngitte norske forfattere, "FILISTERNE" av Ramon Bennet, + gamle aviser og leksika fra 1950 - 60 årene.
I dagens media er historiske beskrivelser av hendelser i Midtøsten, ofte preget av det som dagens leksika beskriver. Men i forhold til hva som står i leksika fra 1950- 60 tallet - er en god del snudd på hodet og til dels fortiet i dagens leksika. Her følger konsentrert historiske fakta fra 1917 - 1973:
Palestina oppstår Da 1. verdenskrig krig startet hadde tyrkerne (det osmanske imperiet) regjeringsmakten over nesten hele Midt-østen. Da var det nemlig ikke noe som het verken Palestina, Israel, Jordan, Vestbredden og Gaza-stripen. Tyrkene ble alliert med tyskerne under nevnte krig og ble derfor jaget av britene ut fra et stort område i Midt-østen. Området fikk da navnet Palestina i 1917 og omfattet det som i dag er hele Jordan, Israel, Vestbredden og Gaza-stripen. Etter 1. verdenskrig bestemte Nasjonenes Forbund (Folkeforbundet) i 1922, etter forslag fra britene, at jødene skulle få et "nasjonalt hjem" innen Palestina.
Deling av Palestina For at jødene skulle få sitt nasjonale hjem, delte britene, ved Churchill i 1922, dette palestina-området i to etter Jordanelven og videre til Akababukta i sør. Området øst for denne grense (3/4 del) skulle være til araberne - og i vest, 1/4 del til jødene. Den østre del ble kalt for Trans-Jordan (Jordan i dag) - der en kongesønn overtok styringen. Den vestre del ble bare å beholde Palestina navnet inntil videre fordi araberne og delvis britene hindret jødene å danne egen selvstendig stat med eget navn. (Se kartutsnitt.) De mange jøder som var bosatt i det nyetablerte Trans-Jordan, ble presset over Jordanelven til den vestre gjenværende 1/4 del av opprinnelig Palestina, mens arabere som var i den vestre del, ville ikke flytte til den østre del - Trans-Jordan. De ble bare boende sammen med israelerne.i den vestre del av rest-Palestina.
Ny deling av jødenes ¼ del av Palestina Mellomkrigsårene forløp med ufred og strid mellom de to folkegrupper i dette rest-Palestina. Britene måtte til slutt oppgi å holde styr på disse folkegruppene og overlot hele problemet til FN som i 1947 foreslo å dele den vestre gjenværende ¼ del av Palestina på nytt i særskilte områder for jøder og for arabere. Jødene sa JA til forslaget men araberne sa NEI. De arabiske naboland forstod at det kunne føre til etablering av en jødisk stat. De oppfordret derfor alle arabere som bodde i nevnte rest-Palestina, om å flykte midlertidig ut slik at de fritt kunne kaste jødene på sjøen så snart jødene etablerte seg i en stat. Ca 420.000 arabere fulgte oppfordringen den gang og ble flyktninger på livstid Men ca.145.000 ville ikke "flykte" og de fikk israelsk statsborgerskap etterpå med sivile rettigheter som jødene selv. Jødene hadde nemlig bruk for all den arbeidskraft som den arabiske befolkningen sto for. Palestina-araberne ble altså ikke "jaget ut fra sine hjem". De som allikevel påstår dette, er fullstendig historieløse. Palestina-araberne ble faktisk narret til å flytte ut etter oppfordring av sine egne ledere. Året etter, 14. mai 1948, erklærte så israelerne v/ David Ben Gurion - staten Israel som etablert innenfor de grenser som FN hadde foreslått. Anerkjennelser strømmet inn fra alle land - unntatt fra de arabiske (muslimske).
5 arabiske armeer angriper i 1948 Dagen etter, den 15. mai; startet 5 arabiske naboland en samlet krig for å utslette det nye Israel. Den èn dag gamle Israel hadde svært lite krigsutstyr og tapte i begynnelsen. Israelerne vant til slutt en del tilbake og halve Jerusalem men greide ikke å ta tilbake Gazaområdet som Egypt hadde tatt, samt de gamle jødiske områdene Judea og Samaria som jordanske styrker hadde okkupert og endret navnet på til Vestbredden. FN fikk stoppet denne krigen og det ble stående slike frontlinje-grenser som ikke samsvarte helt med FNs delingsforslag fra 1947. Palestinere som et folk og Palestina som land var ukjente begrep den gang - og ble, i flg. gamle leksika og aviser - aldri nevnt!
Seksdagers krigen 1967 Så fulgte noenlunde "stille før stormen" tid fram til 1967. Da hadde de arabiske naboland til Israel rustet seg kraftig opp med krigsutstyr bl.a. fra Sovjet og følte seg sterke nok til å ta Israel. De kjørte enorme mengder av tungt krigsutstyr samt tusenvis av topptrente soldater opp til grensene mot Israel. Truselbildet var skremmende reell for Israel og de fant å måtte slå først til mot alle de krigsfly som sto klar til å ta av med sin dødelige last mot Israel. Seksdagerskrigen var dermed i gang. Syria fra nord , jordanske styrker som i 1948 hadde erobret Vest-bredden og egyptiske styrker som sto i Gazaområdet, angrep nå Israel samtidig med full styrke.
Men selv om de arabiske hærstyrker var overlegne i antall soldater og utstyr, så hadde israelerne mye bedre kampmoral fordi dette gjaldt deres eksistens. Egyptiske styrker ble jaget ut av Gaza-området og hele Sinai-ørkenen. Golanhøyden med syriske kanon- og rakettstillinger ble inntatt.. Jordanske styrker ble drevet ut av Vest-bredden og tilbake over Jordanelven igjen. Man må derfor si at israelerne erobret Vestbredden tilbake fra Jordan! Altså ikke fra "palestinerne".- slik de historieløse hevder.
Det var nemlig først etter nevnte 6-dagers krigen i 1967 at Yasser Arafat begynte å snakke om "det palestinske folk" som hadde rett på et 4000 år gammelt land som hete "Palestina". Denne bløffen ble gjentatt så ofte at den ble oppfattet som sannhet for massemedia og dermed også sannhet for folk flest i Norge og til dels i andre land. Hvis de arabiske naboland ikke hadde gått til krig mot Israel i 1948 og ikke truet Israel i 1967, så hadde "Palestinerne" beholdt det FN foreslo i 1947 - eller det som var før 6-dagers krigen i 1967.
Jom Kippur-krigen 1973 På jødenes største høytidsdag, Jom Kippur, mens landet praktisk talt sto stille og nesten alle var i synagogene, slo syriske og egyptiske styrker plutselig til mot Israel fra både nord og syd. Det så kritisk ut for Israel de første dagene, men så fikk de samlet seg. Denne gangen stoppet ikke israelerne før de krysset Suezkanalen og gikk litt inn i Egypt - og inn i Syria, bare 32 km fra hovedstaden der. Nok en gang greide FN å stoppe krigen og det ble undertegnet en avtale og Israel trakk seg tilbake, men ikke fra den strategisk Golanhøyden i nord. Israel hadde denne gangen særlig mange døde og sårede og fikk altså en dyrekjøpt erfaring med sine arabiske naboer.
Konklusjon Israelerne har nå lært at araberne bare kan godta en fred hvor Israel som land blir slettet og at jødene til nød kan få bo der som dhimmi (annenrangs mennesker) og bli regjert av de muslimske araberne. Dette er i samsvar med Koranen, og det er i samsvar med den avtale (manifest) som de arabiske naboland til Israel skrev under på ved et toppmøte i Khartoum i 1969: 1. Ingen fred med Israel. 2. Ingen forhandlinger med Israel. 3. Ingen anerkjennelse av Israel. Dette er også Hamas direktiv og strategi. Vi kan se at de islamske araberne har holdt ord helt fram til i dag og vil fortsette til Israel som stat er slettet. Derfor har israelerne bygd en "jernring" omkring seg selv som beskyttelse mot islamistiske selvmordsbombere - ikke for å "sperre inn et annet folkeslag" - slik som de historieløse hevder. I dag bor det ca.1 million muslimske arabere i Israel. De har israelsk statsborgerskap og ca 10 representanter i Knesset. Det er derfor en bevist forvrenging av fakta å skrive at Israel er en apartheid stat!
Sannheter om Palestina 150109
Sendt 15.1.09 til: ”Alle” norske aviser. De norske politiske parti. Biskopene i Norge. Departementene og Statsministerens kontor. Nasjonale aktivister.
Skrevet av: Poul Vinther Jensen. Dansk korrespondent og fhv. styremedlem i DDF.
Kilde: Kristeligt Dagblad/ Ritzau. Den 7. Januar 2011.
Herhjemme, kan man jævnligt læse artikler af såkaldte islam-forskere, der fremkommer med den påstand, at Islam er en fredens religion.
Det holder ikke stik, når man ser ud i virkelighedens verden. Man behøver blot at kigge på Rådhuspladsen i København. Eller Storbritanniens hovedstad London, der just i disse dage er i højeste alarmberedskab.
I dag (6/1) åpnet NHO sin årlige konferanse, der tema er hvordan Norge skal unngå å gå på en skikkelig smell, og havne rett i velferdsfella. Ifølge arbeidsgiverorganisasjonen skaper den kommende bølge av eldre – og som vil slå inn for fullt om 10 år, bli ganske enorm. I tillegg til dette har vi alle de som går på uføretrygd, og som er med på å øke presset enda mer. Og sist, men ikke minst, det alvorligste av alt, en innvandringsbølge av enorme proporsjoner. Med utfordringer denne nasjonen og velferdsstaten aldri tidligere har sett.
Skrevet av: Bjarne Dahl, Bærum. Statsautorisert translatør.
Her er i Vesten en voksende erkjennelse av at islam vil ødelegge vår sivilisasjon og vår relative velstand. I Tyskland er beskrivelsen av landets vei mot undergangen stadig på bestselgertoppen, og forfatteren er plassert i midtpunktet på omslaget av Der Spiegels 2010-kavalkade som årets mann. Fra selveste Yale-Universitetet er det i disse dager kommet et bokverk med tittelen ”Levanten: Fra overdådighet til katastrofe”, og det beskriver hvordan 3 storbyer i Midtøsten ble rasert ved muslimenes inntog. ”The Economist” omtaler den under overskriften ”Kosmopolitismens vindkast”.
Har alltid levd i den villfarelse og trodd at kongehuset, og særlig Kongen skulle være politisk nøytral. Men etter å ha hørt årets nyttårstale fra Kong Harald, så har jeg endelig forstått at den tiden er over og ut. For nå har nemlig vår konge også blitt politisk korrekt!