(Artikkelen er skribentens egen ytring.)
2018 var et godt år for Presidenten i Syria, Baschar al-Assad. Ved konstruktiv og planmessig hjelp fra Russland representert ved president Putin er terroristene i IS betydelig desimert. Terrorgruppen IS som ble støttet og finansiert av bl.a. USA og Israel har bare beholdt enkelte enklaver som de snart må oppgi. Israel sin rolle i denne konflikten må ikke undervurderes. Aktiv hjelp til oppbyggelsen av IS, kjøp av olje fra den da eksisterende Kalifatstaten og behandling av sårede IS soldater. Det virker som om Israel ikke vil tilgi at president Assads far stengte pipelinen som gikk fra de nordligste oljefeltene i Irak direkte til Israel. Dette gjennomførte Syria som en direkte reaksjon av den illegale okkupasjonen av Golanhøydene som tilhører Syria. Flere faktorer tilsier at et destabilisert Midtøsten fremmer Israels interesser.
President Trump vet ennå ikke om han skal trekke ut angrepssoldatene fra USA da det blir fryktet at det kan oppstå et maktvakum. Dette finnes det ingen grunn til å frykte fordi Tyrkia ikke har marsjert inn i områdene kontrollert av kurderne. Dette kan verden takke Russland og Iran for. Begge landene har ingen interesse av at Tyrkia får en større innflytelse i Syria. Dette har nå Erdogan forstått. Tvert i mot er det oppstått en mer stabil situasjon. Man kan fastslå at USAs strategi og mål under ledelse av fredsprisvinner Obama, nemlig å destabilisere og ødelegge den gamle kulturnasjonen Syria lykkeligvis ikke gikk i oppfyllelse. Hvordan situasjonen i Syria og Midtøsten ville vært hvis krigshisserne representert ved demokratene med "Killary" Clinton i spissen hadde vunnet valget i USA er innlysende. En totalt destabilisert region og en ny tsunami av fremmedkulturelle ville satt seg i bevegelse mot Europa. Etter en heltemodig nedkjempelse av IS i Nord-Syria gjennomført av den kurdiske militsen står alle muligheter nå åpne for et formalisert og fredelig samarbeid mellom det offisielle Syria og Kurderne. Dette er positivt slik at forskjellige folkegrupper og trosretninger igjen kan samarbeide og leve fredelig med hverandre som før den over 7 års ødeleggende krigen som har frembrakt så mange ufattelige lidelser for befolkningen i Syria. Syria var og vil igjen bli forbli en viktig stabilisator for et ellers ustabilt Midtøsten. Dette er allerede bekreftet da De forente arabiske Emirater etter over 7 år åpnet sin ambassade i Damaskus. I 2011 hadde de stengt ambassaden for å protestere mot den valgte Presidenten Assad. De har nå innrømmet at dette ikke var en riktig beslutning. Likeledes ble en offisiell flyrute mellom Tunisia og Syria for første gang siden 2011 åpnet. Dagen etter publiserte golfstaten Bahrain at deres ambassade i Damaskus igjen er åpnet. Dette bør ikke komme som en overraskelse for de som følger FNs arbeid: Allerede i september kunne man etter en hovedforsamling i New York se hvordan begge lands utenriksministere omgikk hverandre med glede og respekt.
Etter den islamske (IS) terrorkrigen mot Syria for mer enn 7 år siden var det de sunnimuslimske Gulfstatene de første landene som offisielt stilte seg mot president Assad, dette for å isolere ham og aktivt støtte de fundamentalistiske islamske terrorgruppene IS og Al-Nusra. Målet var å styrte presidenten i Syria. Nå har Golfmonarkiene innsett at Assad er og forblir President i Syria.
Syria blir rehabilitert. Hva med Katar?
Inkonsekvent nok gjennomfører De forente arabiske Emirater sammen med Wahabistene i Saudi-Arabia og staten Bahrain en handelsblokade mot Katar. Begrunnelsen er at emiratet Katar angivelig skal ha nære forbindelser med shiamuslimene? Det shiamuslimske Iran har som kjent sammen med Russland og den kurdiske militsen nedkjempet de fundamentalistiske terrororganisasjonen IS og Al-Nusra. Det er oppsiktsvekkende at de autoritært styrte Golfstatene nå rehabiliterer regjeringen i Syria og samtidig opprettholder sanksjonene mot Katar. Grunn til optimisme gir også Tunisia som i den «arabiske våren» i desember 2010 er det eneste land som foretatt viktige skritt i retning demokrati og som nå har åpnet en direkte flyforbindelse med Syria.
Våren 2019 vil Tunisia stå som vertskap for det neste toppmøte for den arabiske liga. Den tunisiske presidenten Bèji Caid Essebi har offentlig uttalt at han ønsker at President Assad fra Syria skal delta på dette toppmøtet, på tross av at Syria er suspendert. Hvis dette passerer vil den arabiske verden gi den velfortjente rehabiliteringen som President Assad og Syria fortjener.
De herskende i arabiske stater frykter opprør
Indirekte må man se dette som et tegn at de arabiske herskerne setter et tegn til sine politiske motstandere om at aktiv motstand ikke lønner seg. De arkaiske herskerne i Gulfstatene har angst for sitt eget folk slik den forrige demokratisk legitime regjeringen i Tunisia og den innsatte presidenten Abdel Fattah el-sisi i Egypt. Ved aktiv hjelp fra USA overtok generalen el-sisi makten i Egypt fra muslimbrødrene som ble valgt ved demokratiske valg. Frykten for en folkeoppstand lik den som som nå finner sted i Sudan hvor mer enn ti-tusen mennesker protesterer mot diktatoren Umar al-Baschir. Hans regime har terrorisert sin egen befolkning i over 30 år. Denne ettersøkte krigsforbryteren støttes nå offisielt av lederne i de arabiske statene. De statlig styrte mediene på den arabiske halvøyen formidler at protestene i Sudan er et resultat av utenlandske påvirking. Midtøsten er og blir et geopolitisk urosenter og viktigheten av å følge utviklingen kan ikke undervurderes.
Nobels fredspris for president Putin
Anerkjenn fredsinnsatsen til Putin.
Tidligere president Obama mottok fredsprisen på tross at han og USA aktivt bygget opp og støttet fundamentalistene i terrororganisasjonene som IS og Al-Nusra, samt gjennomførte en folkerettsstridig angrepskrig mot den suverene staten Syria over flere år. Det vil være en naturlig og riktig anerkjennelse og gi den kommende Nobels fredspris til Russlands President Putin for sin uvurderlige innsats for fred og stabilitet i Midtøsten.
Morten Lorentzen
Moss, 8.1.2019