Mange ihuga forsvarsvenner spør seg hva vi skal med et militært forsvar når landet holder åpne grenser, og hvert år slipper inn titusenvis inntrengere, som ut fra ideologi og religion, kultur og tradisjon er en soleklar og dødelig trussel mot landet vårt. Noen av deres ledere er prisverdig åpenhjertige: De kommer som erobrere. Vi og øvrige europeere skal allernådigst få overleve som «dhimmier» om vi bare underkaster oss en barbarisk religion og et middelaldersk levesett, og for øvrig sørger for herrefolkets materielle behov.
Det ubegripelige er at våre politiske ledere bare lar det skje, at de ikke har ryggrad til å si at dette landet er vårt, at de fremmede får praktisere sine religiøse og andre perversiteter samt sørge for levebrødet i eget land. Vi vil ikke dele med mørkemenn fra Midtøsten og deres hjelpetropper fra Afrika.
Nå er her noen nordmenn og -kvinner som protesterer mot å la fedrearven gå på billigsalg. Til tross for eller kanskje nettopp på grunn av en slik målsetning møter vi innbitt motstand fra politikere som håper på midlertidige stemmegevinster frem til «umma» er etablert pa norsk jord, fra en hærskare flyktningadvokater, og fra de såkalte humanitære organisasjonene som liker å leke barmhjertige samaritaner for norske skattebetaleres regning i land der folket har rikelig islam men mangler det meste øvrige. Det er egentlig forunderlig å registrere hvor lite Allah synes å bry seg om sine tilbedere, hvordan han tross sin påberopte allmakt lar mer eller mindre lunkne tilhengere av konkurrerende trossamfunn velte seg i overflod mens gode muslimer må nøye seg med almisser fra oss vantro. Men skal vi feste lit til hans talsmenn – bare menn, for tydelighetsskyld med helskjegg – får muslimene sinn lønn i himmelen, med jomfruer og alt annet godt – bare så synd at de i ventetiden forgriper seg på «vantro» kvinner og ernærer seg av vår verdiskapning.
Så skulle man tro at nettopp Forsvarets ledelse viste holdning i den ideologiske striden om fedrelandet. Det er faktisk det stikk motsatte. Ikke nok med at Forsvaret gir opplæring i våpenbruk og i lederskap til svorne fiender, det forfølger oss som protesterer mot voldtekten av land og folk. Ingen offiser våger å stå frem, sa sant han vil ha en fremtid i det militære. Så venter han til han er blitt pensjonist før han slutter seg til oss. Noen eksempler fra ledelsen i FMI belyser situasjonen. Vår nestformann Jan Høeg ble dimittert etter et langt liv i Forsvarets tjeneste med henvisning til hans virksomhet som pressetalsmann i FMI. Vår formann Bjørnar Røysets engasjement i HVs innsatsstyrke ble avsluttet med tilsvarende begrunnelse. Selv opplevde jeg det samme: jeg ble ekskludert fra NROF vernepliktige offiserers forbund, av samme årsak, og løst fra frivillig tjeneste i HV, som jeg hadde tiltrådt etter at jeg var blitt takket av Generalinspektøren ved fylte 57 år. Jeg hadde som folkevalgt og som deltaker i offentlig ordskifte hevdet at Norge er vårt, og at det bør fortsette slik.
Nå er det tradisjon at offiserer skal adlyde sine politiske herrer og mestrer, og innrette seg etter deres galskap. De gjorde det i 30-årene, til uendelig ulykke for landet. Verre var det i Tyskland, der veldresserte offiserer lot Hitler og hans medsammensvorne lede landet til katastrofe, og i Sovjet, der Stalin truet sin forsvarsledelse til å sitte passivt i påvente dommedag. Det ligger i den militære oppdragelses natur å adlyde, å legge seg flat – Finn Gustavsen, usalig ihukommelse, betegnet en gang i sine velmaktsdager offiserene som prostituerte. Selv fikk jeg ingen militær karriere, tross all verdens motivasjon. Den ble brutt fordi jeg insisterte på å gjøre min plikt, og i reaksjon mot konsekvensene av ordrenekt.
I 1951-52 var jeg sjef for militærpolitiet ved Tysklandskommandoen og i Rendsburg garnison. En kveld ble vi oppringt fra byens mest fasjonable bordell, der en beruset nordmann hadde tiltvunget seg adgang ved å sparke inn døra. Mannen var sivil, men var ledsaget av forsagte og svært betenkte norske offiserer, som ikke hadde våget å gripe inn. Det var åpenbart at den voldelige landsmannen var en i høyeste grad VIP, de våget ikke å røre ham – kanskje så de med litt skadefryd frem til at militærpolitiet skulle gjøre det? Vi hadde fritt slag. Som følge av tidligere tilfeller hvor tilreisende politiske størrelser, inspirert av billig brennevin hadde bestemt seg for å vise den slagne fiende hvor skapet skulle stå, hadde sjefen for Tysklandskommandoen, generalmajor Holtermann utstedt en TK-ordre som gjorde det klart at militærpolitiet hadde nøyaktig samme myndighet som politiet hjemme i Norge, og at enhver norsk besøkende hadde å forholde seg deretter.
Det ble et basketak, akkompagnert av en flom av trusler og grove skjellsord, så grove at vi lurte på hvilke sosiale sjikt Forsvarsdepartementet rekrutterte sine embedsmenn fra. Ustoppelig påberopte mannen seg sin status. Det gjorde han også da han ble innsatt i vaktarresten i Kingsway Barracks, uten at det lot til å gjøre inntrykk på vaktkommandøren.
Dagen etter ble han avhørt, og han hadde funnet et annet toneleie. Det var dessverre blitt for mye avgiftsfri whisky, men det måtte vi se gjennom fingrene med, av hensyn til Forsvaret! Han var nemlig i ledelsen, politisk og tjenstlig rett under selveste Jens Christian Hauge, og Forsvaret tålte ikke flere skandaler, ingen flere ondskapsfulle oppslag i Dagbladet. Da ikke noe av dette hjalp, ble hustru og sosiale omgivelser trukket frem. Jeg måtte være så inderlig grei å droppe denne pinlige saken. Han hadde jo fått grundig juling, og en natt i kakebu, det måtte vel være nok? Jeg var av en annen mening.
Vel tilbake i forlegningen ble jeg oppringt av min nærmeste foresatte, kvarterkommandanten, i samme ærend, og med samme argumenter. De ble avvist, med samme begrunnelse: For en menig ville slik oppførsel føre til krigsrett, dom og hjemsendelse for soning. En voksen mann, embedsmann tilsmærs, måtte bedre enn en unggutt i førstegangstjeneste vite å oppføre seg som folk.
Kvarterkommandanten var i en årrekke norsk mester i tungvekt, og gikk kjapt over i angrep. Jeg kunne bare glemme videre tjeneste, glemme Krigsskolen, han skulle forfølge meg så lenge jeg var i Hæren om jeg ikke droppet denne saken. Til det svarte jeg bare at dersom min karriere i Forsvaret var betinget av grov pliktforsømmelse, av forskjellsbehandling ut fra politiske hensyn, så var fortsatt tjeneste ikke noe for meg.
Anslaget førte ikke frem. Saken ble gjemt og glemt i MP-Krimarkiv i Schleswig. Sjefen min var yrkesoffiser og måtte vel tenke på karrieren. Selv fikk jeg umiddelbart besøk av kvarterkommandantens personell, som med reglementene i handa tok fra meg møbler, tepper, bilder og annet husgeråd, opprinnelig rekvirert fra tyske hjem som hadde overlevd bombingen, de stengte MP-lagets kjøkken og beordret måltidene lagt til fellesmessen for Tysklandskommandoens menige personell, og min nestkommanderende og meg til å spise i befalsmessa. Det var ikke trivelig for noen av de berørte. Verre var det at våre to utmerkede tyske mekanikere ble inndratt, slik at vi måtte dra til brigadeverkstedet på Schleswig Land med våre biler og motorsykler. Historien er neppe enestående. Forsvaret var i 50-årene tumleplass for en rekke typer som seinere kom til heder og verdighet i det statsbærende partiet, gjerne etter å ha opparbeidet en liten formue i tjenestens medfør. I etterkrigstidens Tyskland med vareknapphet og basert på det militære hierarkiet var det flere som grunnla en seinere karriere, og i mellomtiden fikk utagere som okkupant på fremmed jord.
Det er mitt bestemte inntrykk at mange offiserer fortsatt logrer og kryper for sine politiske herrer, reagerer som Pavlos hunder på signalene fra «de folkevalgte». Det gjorde forsvarsledelsen i 30-årene og vi blei tatt på senga. Situasjonen er enda verre i dag. Nasjonalsosialismen var ille, islam er verre.
Forsvaret og folkebevegelsen 310713
Sendt 3.8.13 til:
«Alle» norske aviser. De norske politiske parti. Statsministerens kontor.
