Artikkelen er første gang publisert i Norge Er Vårt nr. 1 - 2013.
Denne artikkelen tar for seg det identitetskaos som råder i Norge med tanke på identitetsløse innvandrere, falske identiteter, “sannsynlige identiteter” og ikke-eksisterende individer. Dette er en trussel både for rikets sikkerhet og for Norges økonomi. Myndighetene har verken vilje, rutiner eller et lovverk på plass for å komme disse truslene til livs. Det er fritt frem for trygdesvindel, svindel av velferdsgoder, fritt frem for kriminalitet og hvitvasking, og øker dessuten faren for terrorisme. Disse problemene innebærer store sikkerhetsmessige utfordringer. Resultatet er en fragmentert nasjon på randen til den sikre undergang. Dette synes videre å være en villet politikk. Det kan synes å være meningen at nasjonen skal fragmenteres, splittes og å gå til grunne. Er velferdsstaten Norge en saga blott?
I. Falske identiteter
I Aftenposten den 12. februar dette år, kunne vi lese følgende ingress: “Titusener utenlandske statsborgere har fått opphold i Norge uten at myndighetene er sikre på hvem de er.” Arne Isak Tveitan i Nasjonalt ID-senter, innrømmer at systemet er så dårlig fatt at det relativt sett er såre enkelt for en utlending å operere med flere identiteter samtidig. Aftenposten illustrerer problemet ved å vise til en kriminell iraker som har levd flere år i Norge og gjort en hel rekke lovbrudd. Aftenposten kan dokumentere at irakeren har ett navn i Folkeregisteret; to andre identiteter i straffe- og politiopplysningsregisteret;to ytterligere navn i politiets saksbehandlingssystem; og i den politioperative loggen står irakeren med hele fire andre identiteter. Irakeren har med andre ord hele ni identiteter her i Norge (!).
Falske identiteter (og folk som ikke eksisterer; se “Fiktive identiteter”) er ikke bare et problem med tanke på trygdesvindel, skattejuks eller annen kriminalitet, men berører også i aller høyeste grad ordningen om oppholdstillatelse. En utlending kan altså få avslag på visum under én identitet, men få oppholdstillatelse i Norge under en annen, og omvendt. Myndighetene mangler totalt rutiner og et adekvat lovverk for å komme problemet til livs.
II. Utro tjenestemenn
Stort bedre blir ikke problemet ved at offentlige tjenestemenn her til lands er tvers gjennom korrupte. I Aftenposten den 4. juli i 1999, kunne vi lese om en byråkrat fra UDI som på kveldstid møtte opp på Oslo politikammer med 25 pakistanske pass som skulle stemples. “Byråkraten sto som økonomisk garantist for samtlige, ifølge politirapporten. Saken ble aldri etterforsket”, leser vi videre. Den samme byråkraten ble klaget inn for UDI tidlig på nittitallet for å ha krevd 20 000 kroner hver fra to tamilske brødre for oppholdstillatelse. Saken ble aldri etterforsket. Byråkraten har dessuten gått i flere politifeller, ifølge Aftenposten; senest i 1999 da han skal ha krevd 40 000 kroner for å ordne visum eller oppholdstillatelse. Heller ikke denne saken ble etterforsket. Diplomater har også vært i politiets søkelys for salg av visum; blant annet en diplomat i Colombo. Samme mann ble etterforsket av politiet på Sri Lanka. Heller ikke denne saken ble forfulgt. Både pakistanere og tamiler er dessuten tatt i Norge med falske forretningsvisum. Alle hevder å ha betalt for innreisetillatelse.
III. Fiktive identiteter
I samme avis, den 12. februar dette år, kunne vi også lese om de 70 barn som nå er slettet fra Folkeregisteret etter NAVs aksjon mot trygdesvindel i romfolkmiljøet. Barna eksisterte rett og slett ikke. De falske barna hadde sikret “foreldrene” over en million kroner i velferdsgoder. Enkelte av barna hadde eksistert på papiret siden 1995. Så langt (per 12. februar) er 15 personer dømt for 15 millioner kroner i trygdesvindel. 24 personer er anmeldt, og i Oslo tingrett gikk det nylig en sak mot en mor som er tiltalt for svindel av 700 000 kroner siden 1995. Også her mangler myndigheten både rutiner og et adekvat lovverk for å komme problemene til livs.
IV. Sannsynlig identitet
“Sannsynlig identitet” betyr at individene ikke har pålitelige reisedokumenter, eller ingen dokumenter i det hele tatt. Onsdag den 3. april dette år, kunne vi nemlig lese i Aftenposten at så mange som 94,1 prosent av asylsøkerne som fikk opphold i 2012, manglet sikre ID-papirer. Dette antallet “har økt fra 92 prosent i 2010, til tross for at problemet med ID-løse asylsøkere har vært kjent lenge,” skriver Aftenposten. Dette innebærer at et stort antall asylsøkere har fått opphold i Norge uten at verken bankene, Skatteetaten, politiet eller NAV vet sikkert hvem disse individene er. Aftenposten avslører videre at hele 13 167 asylsøkere har fått beskyttelse med “sannsynliggjort” identitet fra 2010 til 2012, og at 12 626 utlendinger har fått familieinnvandring, og 1189 utlendinger har fått arbeidsopphold i samme periode – med “sannsynlig identitet” (Aftenposten 3. april 2013). Dette betyr at vi strengt tatt ikke kan vite hvem disse menneskene er, og myndighetene har ingen rutiner for endelig å avgjøre deres egentlige identiteter. De er utelukkende mer eller mindre “sannsynlige”.
V. Asylsøkere eller svindlere?
Ved siden av problemene med falske, ikke-eksisterende og “sannsynlige” identiteter”, har vi såkalte “asylsøkere” som reiser hjem til sine respektive hjemland på både ferie (NRK 24.08.06) og på forretningsreiser (Vårt Land 05.05.11). Vi har åpenbart ingen garantier for at de som kommer hit er reelle flyktninger eller reelle asylsøkere. Og like åpenbart er det at myndighetene verken har rutiner eller et lovverk for å komme dette til livs; noe som utelukkende styrker mistanken om at dette er en villet politikk. Ifølge Ulf Erik Knudsen (Frp), var kun 350 av de 17 500 asylsøkerne som kom til Norge i 2002 reelle flyktninger. Altså kun to prosent (Norge IDAG, 05.06.03). Dette betyr at tusenvis av asylsøkere blir sittende i mottak på statens regning; dvs. skattebetalernes regning. I 2002 hadde Utlendingsdirektoratet et budsjett på fem milliarder kroner. Og om dette ikke er nok: I et oppdragsbrev av 05.07.12, der Justis- og beredskapsdepartementet i samarbeid med Helse- og omsorgsdepartementet ber om konkrete forslag til tiltak for hvordan situasjonen for sårbare asylsøkere og beboere i mottak kan bedres, svarer UDI at de har utarbeidet et foreløpig kostnadsforslag og antar at kostnadene for 2014 vil beløpe seg på 10-15 millioner kroner (!).
VI. Tap – ikke vinning!
En kjent myte som verserer er denne at Norge tjener på denne innvandringen, noe forkjemperne for det multikulturelle samfunnet vet å utnytte til det absurde. Denne myten er nå for lengst slått i hjel, uten at det synes å gjøre særlig inntrykk på våre folkevalgte. På nettstedet HegnarOnline (13. april 2013) kunne vil lese følgende ingress:
“Når én ikke-vestlig innvandrer kommer, påtar den norske stat seg en fremtidig netto kostnadsforpliktelse
som SSB beregner til 4,1 millioner 2012-kroner. Tallene knuser dermed myten om at innvandring er lønnsomt” (jf. Finansavisen 21. mars 2013).
Videre leser vi at “de omlag 15 400 innvandrerne som kom i 2012 betyr i sum 63 milliarder kroner i utgifter, netto, eller omlag halvparten av de 125 milliarder kroner som staten vil bruke av oljeinntektene i år”. Tatt i betraktning det ovenfornevnte, nemlig at vi ikke har noen garanti for hvem det er som kommer, om de i det hele tatt “eksisterer”, så grenser dette til den rene statskriminalitet, der de ansvarlige burde stilles for retten. Hvordan dette forholder seg rent juridisk, kan undertegnede ikke uttale seg om, men at det norske folk (skattebetalerne) bevisst er blitt ført bak lyset, i og ved en graverende og sers alvorlig løgn, ja det kan det umulig være noen tvil om. Man beregner altså en budsjettbelastning på nærmere 2 900 milliarder kroner (!) for perioden 2015-2100. Det spørs vel om vi har oljen så lenge, eller om dette vanviddet skal finansieres på annet vis; som f. eks. ved å kutte i velferdsgoder som sykehus, utdanning, lege, trygdeordninger og å øke egenandeler, skatter og avgifter. Dette er et politisk villet selvmord på velferdsstaten Norge. Vår nasjons sikre undergang.
VII. Nasjonal katastrofe
Resultatet av dette identitetskaos, vil unektelig føre til en fragmentert stat, og vil få store konsekvenser for samfunnssikkerheten. Velferdsstaten vil bli svekket, og risikoen for svindel av velferdsgoder øker. Det er videre fritt frem for kriminalitet og hvitvasking i og med at myndighetene verken har vilje, rutiner eller et lovverk for å gjøre noe med problemet. Man kan mistenke myndighetene for ikke å ville gjøre noe med dette, på samme måte som de heller ikke synes å ta masseinnvandringen generelt på alvor. Man kan videre mistenke myndighetene for at dette problemet nettopp er en villet politikk diktert av et internasjonalt lovverk som Norge har forpliktet seg til via EØS, FN og Schengen, uten at det er blitt gjort en nasjonal utredning om konsekvensene av dette “selvmordet”. At disse problemene i tillegg øker faren for terrorisme og innebærer store sikkerhetsmessige utfordringer, vil nok ikke politikerne og de ansvarlige myndigheter våkne opp for før det er så alt, så alt for sent. Norge fragmenteres, taper milliardervis av kroner, går i oppløsning, og velferdsstaten er en saga blott.
Hva om man kunne brukt disse milliardene av norske kroner til å bekjempe illegal innvandring, falske identiteter, feriereisende “flyktninger” og sørget for å få på plass et adekvat system, rutiner og et lovverk som hadde forhindret denne nasjonale katastrofen? Inntil det motsatte er bevist, i praksis, er det bare å konkludere med at dette er ein politikk våre folkevalgte vil.
Selv om politikerne ikke innrømmer problemet, eller rett og slett nekter å innse at det i det hele tatt er et problem, vil ikke et lovverk og innvilgede milder (som åpenbart er totalt fraværende!) kunne løse problemet på en tilfredsstillende måte. Dette har FMI fremholdt siden sin begynnelsen, og det er utelukkende én ting som kan berge både nasjonen, forhindre fragmentering, kriminalitet, hvitvsking, faren for terror og hensynet til de sikkerhetsmessige utfordringene, og det er en full stopp i innvandringen og en kraftig opprydning i de problemer og forhold som våre folkevalgte med vitende og vilje har kastet vårt kjære fedreland inn i.
