Det er én debatt det har vist seg umulig å blande sin røst inn i uten tap av medborgerlig aktelse: debatten om innvandring, NB! Med kritikk mot innvandring. Det er sykt.
Denne debatten har en lang rekke år foregått på deres premisser – utelukkende de – som ønsker innvandring, med slagordet «Norge for alle» som troserklæring.
Det er snilt å ville gi bort sitt land til «alle», uten tvil. Men er det godt?
Jeg tror ikke det.
Men det gamle spørsmålet om bruken av ordet «nei», er blitt mistenkeliggjort i denne debatten, som om ordet «ja» skulle være det eneste gyldige uttrykk for et godt sinnelag. Å tro at godhet utelukker ordet «nei», er både naivt og tåpelig. Men man sier paradoksalt nok plent «nei» til alle dem som tar ordet «nei» i sin munn når innvandring kommer på tale. «Nei» i innvandringsspørsmål er blitt synonymt med et ondt og dårlig sinnelag.
Hvorfor? Er ikke «nei» et like anstendig ord som «ja»? Jo, selvfølgelig er det det. Det avgjørende er faktisk om man mener det man sier eller om man bare hykler.
Slik mister debatten alle tenkelige alternativer til et «Norge for alle», uten tanke for at et slikt Norge slett ikke er noe Norge, men et landområde hvor folk av alle nasjonaliteter har nøyaktig den samme rett til opphold og innflytelse som bare nordmenn hadde den gang vi hadde enerett til vårt land. Å ikke finne seg i dette, er endog blitt ensbetydende med «rasisme» i manges øyne.
Konklusjonen på disse – vedholdende – påstandene om rasisme, må være at en egentlig nasjonalstat nå blir oppfattet som betydningslikt med det i kraft av hvilket nazismen utfoldet grusomheter mot jøder, sigøynere og andre «lavtstående» mennesker, samt også fredelige nasjoner under krigen. Dels gjennom internering i konsentrasjonsleirer med tilsiktet og håndhevet dødelig utgang. Dels gjennom krigshandlinger rettet mot rettsstater og demokratier der hvor de fantes, først og fremst i Europa.
Var det en slik nasjonalstat vi nordmenn som fremdeles tør å si «nei» til innvandring går inn for, da var i sannhet anklagene mot oss om rasisme, berettigede.
I dette bildet av meg og andre som tør å åpne munnen – med folkesuverenitetsprinsippet i ryggen – og si et klart «nei», kjenner jeg meg overhodet ikke igjen. Tvert imot føler jeg meg foraktet uten enhver rimelig grunn. Så er dette hva mine liberale meningsmotstandere forstår ved «anstendighet», forstår jeg på min side ikke lenger hva «anstendighet» betyr. Jeg forvises til egne æresbegreper, og blir fremmed for de offisielle sådanne.
Men grunnstemningen mot tanker og følelser jeg lenge har trodd på og til dels ennå er sterkt preget av, har forverret seg ved Anders Behring Breiviks blodige mellomkomst. Det er forståelig.
Men herav følger ikke at relevansen av det som har preget motstanden mot innvandring generelt og meg selv like til skrivende stund, ikke eksisterer. Den eksisterer, men bare uten vold.
Etter min mening må det også føre til en dypere polarisering enn før at så mange mennesker i vårt demokrati nå trekker en fundamental kortslutning om at det høyreekstreme er typisk for all motstand mot innvandring. Det er ikke sant. Men at polariseringen var mer enn dyp nok på forhånd, vil jeg heller ikke nekte for.
Hva en dyp og økende polarisering i et nokså demokratisk samfunn som det norske vil kunne føre til, kan man ikke si annet om med sikkerhet enn at det vil begrense vårt demokrati ytterligere, og det er jeg selvsagt ikke interessert i. Å motvirke dette, må være et samfunnsansvar for hver tenkende borger av et Norge rammet av en totalt udemokratisk terrorist.
Jeg oppfordrer med andre ord til sterkere moderasjon mot folk med en demokratisk forankret motstandsvilje mot innvandring. Kanskje kunne Norge ennå finne seg selv igjen?
Som det nå er, finnes det knapt noen adekvate nyanser i debatten om innvandring verdt å nevne. Dette er et sykdomstegn ved vårt demokrati. Det er fremdeles nok av dem som er uenig i at Norge blir tømt for sin egenart og sin nasjonale identitet og erstattet av noe helt ubestemmelig.
Hva «Det nye Norge» enn ellers kan gjøre krav på; det kan neppe gjøre krav på å være noen nasjon!
Og det er her skoen trykker.
Så jeg avslutter i følgende ånd: «Vi ere én nasjon vi med...»
Henrik Wergeland
Den syke debatten 171113
